Koreakrigen- avkom av den Kalde krigen

Den Kalde krigen oppstod som følge av rivalisering i kjølevannet av andre verdenskrig. Her vard et ulike grupperinger av nasjoner med ulike politiske ideologier som samlet seg, og som bygget seg opp mot hverandre. På den ene siden hadde man Sovjetunionen, og dens allierte. Denne siden blir aklt for Østblokken. På den andre siden hadde man USA og andre vesteuropeiske land, også kjent som Vestblokken. Begge blokkene hadde andre land de støttet økonomisk og militært. En av årsakene til at de gjorde dette er fordi de ønsket å hindre den andre blokken i å vokse, og hindre dets utbredelse. Et eksempel på dette er Korea.

Koreakrigen var en væpnet konflikt som oppstod under den kalde krigen, og som varte fra 25.juni 1950 til 1953. I 1953 ble det inngått et våpenhvile mellom Nord- og Sør Korea. Dermed kan man teknisk sett si at krigen ennå ikke er avsluttet, ettersom det aldri ble etablert en offisiell eller varende fredsavtale. Det skulle ta mange år før det ble signert en deklarasjon om fred- dette skjedde ikke før 4.oktober 2007. Målet for statene vil være å få erstattet våpenhvile med en fredsavtale.

Som nevnt tidligere bestod konflikten av to parter. Man hadde Nord-Korea på den ene siden, med støtte fra Kina og Sovjetunionen. På den andre siden var det Nord-Korea, med støtte fra USA.

Korea har vært et omstridt landområde, da både Kina og Japan har invadert en rekke ganger. Etter første kinesisk-japanske krig i 1895, var det de japanske styrkene som dominerte, og dermed var det det japanske styret som ble stående Korea. Det skulle også bli stående etter den russisk-japanske krigen, da Japan slo Russland. Etter den japanske seieren, koloniserte de Korea i 1910.

Koloniseringen skulle vare helt frem til Japan sitt nederlag under andre verdenskrig. Da Postdamkonferansen ble holdt i 1945, ble det besluttet at Koreahalvøyen skulle deles i to okkupasjonssoner. Dette førte til at de sovjetiske styrkene rykket inn i den nordlige delen, mens de amerikanske styrkene rykket inn i den sørlige delen av Korea. Dette førte til at Japan ble nødt til å overlevere området de hadde hatt kontroll over i 50 år.

I forkant av innrykkingen, hadde Sovjetunionen og USA planlagt den politiske organiseringen. Dette innebar at de ble enige om en felles administrasjon i de kommende fire årene. Denne organiseringen og styringen skulle til en hver tid være under internasjonalt tilsyn. Noe de ikke hadde diskutert, men som de likevel valgte å gjøre likt, var den politiske styringen innad i de to statene. Både USA og Sovjetunionen bestemte seg for å styre sine respektive soner gjennom koreanske regjeringer. Dette høres ganske legitimt ut, i teorien. Likevel var ikke realiteten like vakker som teorien. Årsaken til dette var at både USA og Sovjetunionen utpekte regjeringer som var tilsvarende sine egne politiske ideologier. Dette førte til at det ble innført kommunistisk styre i nord, noe som førte til voldelige anslag, og annen uro. I Sør Korea resulterte omrokkeringen i det politiske styre til en hel del med politiske demonstrasjoner.

Etter at Korea hadde vært under okkupasjon av Japan i 50 år, er det ikke rart at utenlandsk innovasjon ble dårlig tatt imot. I tillegg var det viktig for amerikanerne å hindre at Sovjetunionen fikk spredd sin ideologi og styreform over flere områder, slik de hadde gjort i Øst-Europa. Av den grunn endret amerikanerne posisjon, og i den anledning ba de om at det ble avholdt et valg i hele Korea. Grunnen til at de gjorde dette var fordi de var sikkert på at leder av Nord-Korea Kim II-Sung ikke var svært populær i Nord-Korea, i tillegg til at de visste at hans styreform og ledelse ble ansett som svært lit attraktiv i Sør-Korea. Dermed var de sikre på at valget ville resultert i nederlag for den sovjetiske styreformen, og kommunismen.

Befolkningen i den nordlige delen av Korea var kun en halvpart av størrelsen på den sørlige delen. Dermed skjønte Sovjetunionen at et åpnet valg ville resultere i nederlag for Kim II-Sung. Av den grunn ble det kun avholdt valg i den sørlige delen av Korea. Her vant Syngman Rhee, som  var en tidligere fange hos japanerne, som i senere tid hadde fluktet til USA. Venstresiden i den Sør-Korea boikottet valget, ettersom de mente at USA hadde en for stor påvirkning på valgresultatet. I Nord-Korea ble det åpnet for en maktovertagelse for Kim II-Sung.

I henhold til avtalen mellom USA og Sovjetunionen skulle begge styrkene ha trukket seg ut i 1949. På samme tid var både leder for Sør-Korea, Syngman Rhee og leder for Nord-Korea, Kim II-Sung, enige om at de skulle gjenforene landet under deres styresett. I perioden fra 1949-1950  var det flere sammenstøt langs grensen mellom nord og sør. Likevel var Stalin varsom og tilbakeholden med å støtte Nord-Korea mot Sør-Korea.

Våren 1950 var det vind i seilene når det kom til det politiske i sør. Dette ble slått hardt ned på av Syngman Rhee. Dermed kunne Kim II-Sung se det at det ville være svært vanskelig å overta makten, ettersom det var så mange politiske uroligheter. I tillegg ble de sørlige militærstyrkene kraftigere og kraftigere. Dermed ble det besluttet at man ikke lenger kunne vente med en militær aksjon sørover.

25.juni 1950, var den dagen da de nordkoreanske styrkene krysset grensen mellom Nord- og Sør-Korea. Nord-Korea rykket inn i Sør-Korea med god støtte fra Sovjetunionen, ettersom at Stalin godkjente og lovet materiell støtte. Man kan si at innrykkingen var svært effektiv, da man fikk kunnskap om at hovedstaden Seoul allerede var inntatt ettermiddagen 28.juni.

Da denne innrykkelsen skjedde, vedtok flertallet i FN’s sikkerhetsråd at troppene skulle strekkes ut igjen. Dette skjedde ikke, og dermed gikk USA inn for å støtte Sør-Korea. I begynnelsen gikk det ikke veien for Sør-Korea- de ble presset ned til kystbyen Pusan. Likevel bestemte de seg fpr å forsterke FN styrkene her nede, og dermed ble det igangsatt et motangrep. Dette innebar ilandsetting av marinestyrker. Dette førte til at nordkoreanske forsyninger ble forsinket, ettersom forsyningslinjene ble ekstra belastet. Som resultat av dette ble en rask retrett.

Da FN strykene fikk overtaket, og de klarte å presse seg opp over grensen til Nord-Korea, ble de advart mot å bevege seg for langt mot grensen til Kina. Årsakene til dette var fordi dette ville kunne skape provokasjon hos kineserne, i tillegg til at de ble nødt til å krysse fjellovergangen- og denne fjellovergangen hadde tøffe forhold å by på om vintrene.     

Kinas innblanding i denne konflikten eskalerte ettersom tiden gikk. De slo fullt ut da vinteren begynte. De visste at amerikanerne ikke var rustet for den årstiden de hadde i vente. Av den grunn skulle de ta amerikanerne i sitt rette element. Og det skulle gå akkurat slik de hadde tenkt seg. Vinteren satte inn for fullt, det var utrolig mange amerikanske soldater som drøs i hjel. Likevel ble det gjennomført en evakuering i de mest utsatte områdene, dette var noe som reddet store deler av FN- styrkene.  

Ettersom at situasjonen ble så anstrengt som den ble, var det lenge diskutert om man skulle gå «all in». Amerikaneren MacArthur ville stoppe den kinesiske fremrykningen med atomvåpen. Her satt Truman ned foten, og det ble ikke gjennomført noe atomvåpenangrep mot kineserne.

Frontlinjene flyttet seg stadig både sørover og nordover, men sommeren i 1951 endte det med  at Sør-Korea tilegnet seg litt mer landområde fra den nordlige delen, likevel fikk mistet de kontrollen over en kyststripe i vest.

Etter denne stabiliseringen skulle våpenhvileforhandlingene foregå i hele to år. Det største stridsspørsmålet omhandlet krigsfanger. Dette var fordi et var utallige krigsfanger fra både Nord-Korea og fra Kina, som ikke ville tilbake, noe som selvsagt var uaktuelt for de nordkoreanske og kinesiske myndighetene. For å svare på dette spørsmålet ble det opprettet en nøytral kommisjon.

27.juli i 1953 ble det opprettet en delelinje mellom Nord- og Sør-Korea. Da denne oppdelingen var godkjent av alle partene, så ble det opprettete en demilitarisert sone. Denne har siden vært bevoktet av partene i krigen. Likevel brøt Nord-Korea hensikten med denne sonen, da de rykket inn her med våpen.

Etter at våpenhvile ble inngått, ble det igangsatt en operasjon kalt for «opreasjon Glory». Denne operasjonen gikk ut på at partene skulle få mulighet til å utveksle sine døde over landegrensene. Ved gjennomføring av denne operasjonen fikk man bekreftet og identifisert de døde, likevel var det utrolig mange soldater som man hverken klarte å identifisere, eller i det hele tatt fant.

Nå i nyere tid har Nord-Korea kommet med ytringer om at de ikke lenger ønsker å rette seg etter våpenhvileavtalen. I 2009 kom de med trusler om at hvert forsøk på å inspisere Nord-Korea ville bli møtt med kraftig militærkraft.

Hvor mange menneskeliv som har gått tapt under Koreakrigen varierer fra 2 til over 3 millioner. Noe av det mest tragiske er tanken på at det i dag er over 7 millioner koreanere som lever med slektninger på den andre siden av grensen. Dermed vil det være utallige som ikke har møtt sin kjente, eller ukjente familie, siden våpenhvile startet.      

Notater, deler av den økonomiske situasjonen under mellomkrigstiden

I dette tilfellet er det snakk om perioden fra 1920 til omtrent 1924. I løpet av denne tidsperioden var det et mål å få verden tilbake i normal tilstand. Det var snakk om å balansere den økonomiske situasjonen i tillegg til handelen.

En kan si at den europeiske maktbalansen var borte. Folkeforbundet ble opprettet. Årsaken til at denne generalforsamlingen ble opprettet var fordi det ble stilt spørsmål til om første verdenskrig kunne vært unngått dersom de hadde hatt et forum der stormaktene kunne snakket sammen og kommunisert med hverandre om aktuelle problemstillinger. Det ironiske med Folkeforbundet var det at omtrent ingen av stormaktene sluttet seg til Folkeforbundet. Årsaken til dette var trolig at de allerede hadde såp stor makt, hvorfor skulle de da involvere seg i en forsamling som trolig kunne resultere i at de fikk pulverisert makt? Hverken Russland, Tyskland eller USA sluttet seg til forsamlingen. En kan si at datidens Folkeforbund er dagens FN. Likevel kan en se at forsamlingene har hatt svært ulike oppslutninger og resultater. Trolig vil grunnen til dette være at FN har i dag muligheten til å gå inn i land med militære midler, dette kunne ikke Folkeforbundet. Folkeforbundet kunne bare kritisere verbalt, men de hadde ingen rett til å gå inn i andre land med militære styrker. AV den grunn var det ingen som tok Folkeforbundet seriøst, i den grad det faktisk var nødvendig, nettopp fordi de ikke klarte å se konsekvensene- det var jo ingen?

Selv om ikke alle landene sluttet seg til Folkeforbundet var de likevel enige om at det liberalistiske systemet som de hadde hatt i 1914 var noe som var verdt å gjenskape. Her var det nødvendig å gjenreise en tilnærmet frihandel, fri arbeidsinnvandring, frie kapitalbevegelser, minimal statlig kontroll og inngrep i handel og økonomi. Kanskje det aller viktigeste var å gjenreise faste valutaer under et gullbasert pengesystem.

Etter første verdenskrig var det mangel på både mat, utstyr og råvarer i Europa. Det var nødvendig med utenlandsk hjelp, men hjelpen fra USA var altfor liten til å utgjøre en forskjell og vende om situasjonen.

Situasjonen ble ikke akkurat bedre da det oppstod en etterkrigsboom i Sentral- og Øst-Europa. Årsakene til denne etterkrigsboomen var en verdensomfattende kamp om råvarer. Det var svært mange land i Europa som ikke hadde mulighet til å være med i denne kampen. Dette resulterte i at det ble innført handelskontroll, budsjettunderskudd og trykking av sedler i stor skala. Det er ingen tvil om at dette førte til inflasjon.

Inflasjonen skulle vise seg å gjøre store skader på livet til svært mange mennesker. Inflasjonen førte til at alle ble «blakke». Når pengene ikke hadde noen verdi, i dette tilfellet mistet pengene over 50 % av sin egentlige verdi. Dette betydde ingenting annet enn at de var nødt til å bruke dobbelt så mye med penger enn hva de egentlig hadde trengt å gjøre. I tillegg til at de ikke fikk kjøpt det de trengte, fortsatt valutaen å synke i verdi. Tilslutt var den verdt tilnærmet lik null. Mengden med penger de var nødt til å spare for å få råd til nødvendige varer som brød, korn og annen mat var enormt store. De sparte penger i lang tid, men i løpet av den tiden ble de pengene de hadde spart verdt tilnærmet lik null. Man kan si at den direkte grunnen til at hyperinflasjonen oppstod var at tyskerne ga stor støtte til industrien samtidig som de drev en overveldende seddeltrykking. Ved å gjøre dette sank verdien på marken fortere og fortere.

Resultatet av denne inflasjonen ble at franskmennene ikke fikk de penge de mente de skulle ha, og mange tyskere fikk dermed oppleve nød og lidelse. Det er mange som mener at nazismen vokste frem som følge av inflasjonen.

Tyskerne hadde ikke evne til å betale tilbake de pengene de skyldte franskmennene. Av den grunn la britene frem et forslag til franskmennene som de godtok i 1923. Forslaget gikk ut på at man skulle gi Tyskland et lån på 800 millioner mark, der over halvparten skulle være fra USA. På samme tidspunkt skiftet Tyskland valuta til riksmark for å stabilisere prisene.

I 1920 var det mange land som festet verdien av valutaen sin til gull. I 1914 hadde de brukt noe som ble kalt for pariverdi. Det var nettopp dette Norge og Storbritannia, og en del andre land, ville tilbake til. Likevel var det slik at paripolitikken førte med seg noen negative sider. For det første var det slik at eksportnæringen led. Dette var fordi staten holdt en svært høy rente. Årsaken til dette var fordi folk på denne tiden var svært opptatte av å kjøpe aksjer. Aksjer med høy rente var svært attraktive å kjøpe. Når interessen av å kjøpe dem, vokste også prisen. Dette førte til at den norske kronen sakte, men sikkert steg. I 1928 hadde den norske økonomien nådd pari verdi. Dersom man vinkler det på en annen måte førte den økte valutaen til at det ble dyrere å investere i norske næringsliv, eksporten ble dyrere og lån ble dyrere.

I 1925 skjedde det noe som skulle være et viktig sted for Tyskland bort fra det de hadde oppfattet som diktat fra Versailles, Locarnotraktaten. Denne traktaten fastsatte den fransk-tyske og den belgisk-tyske grensen. Både Storbritannia og Italia garanterte for disse grensene. I 1926 ble Tyskland medlem i Folkeforbundet, dermed fikk de fastsatt plass i sikkerhetsrådet der. Dersom man ser det på det på denne måten kan man si at 1920-tallet var en tid for framtidsro og håp. På en annen side var Locarnotraktaten veldig uklar på enkelte punkter, noe som førte til motsigelser og uenigheter. Blant annet ble det en indre splid i Tyskland. Det ble opprettet grenser i øst-delen av Tyskland. Grensene ble godtatt av både tyskere og andre land. Det viktigste her er at folk trodde at alle de økonomiske og politiske problemene var løst, noe de egentlig ikke var. Det var fortsatt en rekke stridsspørsmål om hvilke stilling nasjonale minoriteter skulle ha.