I dette tilfellet er det snakk om perioden fra 1920 til
omtrent 1924. I løpet av denne tidsperioden var det et mål å få verden tilbake
i normal tilstand. Det var snakk om å balansere den økonomiske situasjonen i
tillegg til handelen.
En kan si at den europeiske maktbalansen var borte.
Folkeforbundet ble opprettet. Årsaken til at denne generalforsamlingen ble
opprettet var fordi det ble stilt spørsmål til om første verdenskrig kunne vært
unngått dersom de hadde hatt et forum der stormaktene kunne snakket sammen og
kommunisert med hverandre om aktuelle problemstillinger. Det ironiske med
Folkeforbundet var det at omtrent ingen av stormaktene sluttet seg til
Folkeforbundet. Årsaken til dette var trolig at de allerede hadde såp stor
makt, hvorfor skulle de da involvere seg i en forsamling som trolig kunne
resultere i at de fikk pulverisert makt? Hverken Russland, Tyskland eller USA
sluttet seg til forsamlingen. En kan si at datidens Folkeforbund er dagens FN.
Likevel kan en se at forsamlingene har hatt svært ulike oppslutninger og
resultater. Trolig vil grunnen til dette være at FN har i dag muligheten til å
gå inn i land med militære midler, dette kunne ikke Folkeforbundet.
Folkeforbundet kunne bare kritisere verbalt, men de hadde ingen rett til å gå
inn i andre land med militære styrker. AV den grunn var det ingen som tok
Folkeforbundet seriøst, i den grad det faktisk var nødvendig, nettopp fordi de
ikke klarte å se konsekvensene- det var jo ingen?
Selv om ikke alle landene sluttet seg til Folkeforbundet var
de likevel enige om at det liberalistiske systemet som de hadde hatt i 1914 var
noe som var verdt å gjenskape. Her var det nødvendig å gjenreise en tilnærmet
frihandel, fri arbeidsinnvandring, frie kapitalbevegelser, minimal statlig
kontroll og inngrep i handel og økonomi. Kanskje det aller viktigeste var å
gjenreise faste valutaer under et gullbasert pengesystem.
Etter første verdenskrig var det mangel på både mat, utstyr
og råvarer i Europa. Det var nødvendig med utenlandsk hjelp, men hjelpen fra
USA var altfor liten til å utgjøre en forskjell og vende om situasjonen.
Situasjonen ble ikke akkurat bedre da det oppstod en
etterkrigsboom i Sentral- og Øst-Europa. Årsakene til denne etterkrigsboomen
var en verdensomfattende kamp om råvarer. Det var svært mange land i Europa som
ikke hadde mulighet til å være med i denne kampen. Dette resulterte i at det
ble innført handelskontroll, budsjettunderskudd og trykking av sedler i stor
skala. Det er ingen tvil om at dette førte til inflasjon.
Inflasjonen skulle vise seg å gjøre store skader på livet
til svært mange mennesker. Inflasjonen førte til at alle ble «blakke». Når
pengene ikke hadde noen verdi, i dette tilfellet mistet pengene over 50 % av
sin egentlige verdi. Dette betydde ingenting annet enn at de var nødt til å
bruke dobbelt så mye med penger enn hva de egentlig hadde trengt å gjøre. I
tillegg til at de ikke fikk kjøpt det de trengte, fortsatt valutaen å synke i
verdi. Tilslutt var den verdt tilnærmet lik null. Mengden med penger de var
nødt til å spare for å få råd til nødvendige varer som brød, korn og annen mat
var enormt store. De sparte penger i lang tid, men i løpet av den tiden ble de
pengene de hadde spart verdt tilnærmet lik null. Man kan si at den direkte
grunnen til at hyperinflasjonen oppstod var at tyskerne ga stor støtte til
industrien samtidig som de drev en overveldende seddeltrykking. Ved å gjøre
dette sank verdien på marken fortere og fortere.
Resultatet av denne inflasjonen ble at franskmennene ikke
fikk de penge de mente de skulle ha, og mange tyskere fikk dermed oppleve nød
og lidelse. Det er mange som mener at nazismen vokste frem som følge av
inflasjonen.
Tyskerne hadde ikke evne til å betale tilbake de pengene de
skyldte franskmennene. Av den grunn la britene frem et forslag til franskmennene
som de godtok i 1923. Forslaget gikk ut på at man skulle gi Tyskland et lån på
800 millioner mark, der over halvparten skulle være fra USA. På samme tidspunkt
skiftet Tyskland valuta til riksmark for å stabilisere prisene.
I 1920 var det mange land som festet verdien av valutaen sin
til gull. I 1914 hadde de brukt noe som ble kalt for pariverdi. Det var nettopp
dette Norge og Storbritannia, og en del andre land, ville tilbake til. Likevel
var det slik at paripolitikken førte med seg noen negative sider. For det første
var det slik at eksportnæringen led. Dette var fordi staten holdt en svært høy
rente. Årsaken til dette var fordi folk på denne tiden var svært opptatte av å
kjøpe aksjer. Aksjer med høy rente var svært attraktive å kjøpe. Når interessen
av å kjøpe dem, vokste også prisen. Dette førte til at den norske kronen sakte,
men sikkert steg. I 1928 hadde den norske økonomien nådd pari verdi. Dersom man
vinkler det på en annen måte førte den økte valutaen til at det ble dyrere å
investere i norske næringsliv, eksporten ble dyrere og lån ble dyrere.
I 1925 skjedde det noe som skulle være et viktig sted for
Tyskland bort fra det de hadde oppfattet som diktat fra Versailles, Locarnotraktaten.
Denne traktaten fastsatte den fransk-tyske og den belgisk-tyske grensen. Både
Storbritannia og Italia garanterte for disse grensene. I 1926 ble Tyskland
medlem i Folkeforbundet, dermed fikk de fastsatt plass i sikkerhetsrådet der.
Dersom man ser det på det på denne måten kan man si at 1920-tallet var en tid
for framtidsro og håp. På en annen side var Locarnotraktaten veldig uklar på
enkelte punkter, noe som førte til motsigelser og uenigheter. Blant annet ble
det en indre splid i Tyskland. Det ble opprettet grenser i øst-delen av
Tyskland. Grensene ble godtatt av både tyskere og andre land. Det viktigste her
er at folk trodde at alle de økonomiske og politiske problemene var løst, noe
de egentlig ikke var. Det var fortsatt en rekke stridsspørsmål om hvilke
stilling nasjonale minoriteter skulle ha.
