Apartheid i Sør-Afrika

FORHISTORIE

Afrika har vært et kontinent som stormaktene har hatt store konflikter om. Alle ville ha kolonier der, med tanke på at det er et land som er ressurssterkt, i tillegg til at det er mange landområder som ikke er rådet over. Det var heller ikke opprettet et overordnet styre i landet, det var kun eksisterende stammebefolkninger og nomader. Dette gjorde situasjonen lett for stormaktene- de hadde muligheten til å tilegne seg store og ressursrike landområder, uten å bli hindret av like sterke makter som dem selv. De opplevde konflikter med stammefolket som allerede var bosatt i landet, i tillegg til at de kjempet mot hverandre, om hvordan landområdene og koloniene skulle deles mellom dem.

Før britene kom inn i Afrika, hadde nederlenderne hatt kontroll over Sør-Afrika. En kan si at den europeiske bosettingen fikk sine røtter da det nederlandske Ostendia-kompaniet, under ledelse av Jan van Riebeeck, opprettet en forsynings- og handelsstasjon, som ligger i nå dagens Cape Town. Dette skjedde i 1652. Som følge av nederlendernes gradvise immigrasjon i Afrika, fikk nederlenderne navnet boer, de fikk språket afrikans, i tillegg til at den nederlandske kirken ble reformert.

Etter at nederlenderne hadde styrt over Sør-Afrika, var det britene sin tur til å rykke inn. Britene erobret Kappkolonien i 1795, likevel gav de dette området tilbake til Batavia-republikken (nederlenderne) i 1803, men tok det tilbake igjen i 1806. Britene sin plass i Afrika tok større plass, ettersom at innvandringen fra resten av Europa ble til under britisk styre. Sør-Afrika opparbeidet seg til å bli en svært sentral koloni når det kom til økonomi. Videre ble britisk språk og administrasjon satdig større, og slaveriet ble avskaffet i 1838. Vi ser at fra 1600-tallet startet den europeiske ekspansjonen innover i landet, ettersom hvilke mengder med jord som ble ansett som nødvendig. 

Det var ingen tvil om at koloniseringen møtte på motstand  fra menneskegrupper som allerede var bosatt på de områdene som skulle gå under koloniseringen. Dette stoppet ikke europeerne i å tilegne seg større områder og det fikk konsekvenser for forholdet mellom de europeiske stormaktene og de afrikanske folkegruppene, i tillegg til at det ble mye død og fordervelse innad i de afrikanske folkegruppene. Dette, sammen med bidrag fra andre innvandringsgrupper, bidro til å fortrenge den afrikanske befolkningen. Som vi vet så hadde britene opprettet kolonier i Asia, og derav brukte de arbeidskraft derifra da de opprettet sukkerplantasjer i Afrika.

I 1834 ble det økt bosetning av hvite mennesker ved Oranje-elven. Denne migrasjonen har hatt navnet «det store trekket». Menneskene som var inkludert i denne «bevegelsen» ble kalt for «Trekkboere». Trekkboerne bestod av to ulike folkegrupper, seminomadiske gjetere og etablerte bønder og håndverkere. En samlebetegnelse som blir brukt for folkegruppene er «Voortrekkere».

Det har blitt identifisert ulike faktorer som bidro til migrasjonen til de fremtidig regionene Oranjefristaten, Transvaal og Natal. Den første, og kanskje viktigste faktoren, var det at det var misnøye med det nylig innførte britiske styre. Britene hadde avskaffet store deler av politikken til boerne som handel og slaveri. De innførte blant annet Ordinance 50, noe som innbar likeverdige rettigheter til alle frie-fargede personer, videre forbød den også inhuman behandling av arbeidere. Dette var stor forskjell fra hvordan boerne tidligere hadde styrt landet.

En annen faktor påpeker det at ikke alle trekkboerne hadde slaver til forskjell fra Keppnederlenderne. De tre republikkene som ble opprettet av Voortrekerne forbød slaveri, likevel var etniske forskjeller godt ivaretatt i de opprettede konstitusjonene. Selv om britene hadde opprettet Ordinance 50, så var det store ulikheter blant etniske grupper i Sør-Afrika.

En tredje faktor gikk ut på grensekonflikten med Xhosagruppene. Britene klarte å organisere en svært problematisk og utfordrende grensetvist mellom xhosaene og boerne. Som resultat at dette overtalte de britiske styresmaktene rundt 5000 briter til å forlate England til fordel for at de heller skulle bosette seg på de landområdene mellom de kranglende gruppene. Hensikten med dette var å få skapt en buffersone. Dette forsøket endte opp som svært mislykket, og mange av britene flyttet lenger inn i landet for å kunne arbeide.

En fjerde årsak var det at det hadde vært et økende befolkningspress, på grunn av trekkboernes østlige mgrasjoner hadde nesten stått stille i ti år.

Det var denne bevegelsen som skulle føre til at den hvite kolonialismen ble ført til alle deler av Sør-Afrika. Denne bevegelsen ble så klart møtt med motstand fra de afrikanske gruppene, i særs zuluene, ledet av Dingane, og ndebele, ledet av kong Mzilikazi. Motstanden ble slått ned fem år senere i 1839.

Boerne ønsket å styre seg selv, og av den grunn opprettet de sin første republikk, i 1840, i Natal. Selvstyre skulle ikke vare lenger enn til 1842 da britene la under seg republikken og annekterte den i 1845. I tiden som kom senere var det mange boer-republikker som ble opprettet, der i blant de to største Oranjefristaten og Transvaal, som ble etablert mellom 1854 og 1860. Med dannelsen av disse to republikkene var nå Sør-Afrika delt inn i fire deler, to boerstater i tillegg til de to britiske koloniene som fant sted i Cape og Natal. Det skulle vise seg at britene ikke var fornøyde med at Sør-Afrika var likt delt mellom dem selv og boerne. Da det ble funnet diamanter i Griqualand i 1867- 1871 annekterte britene det akutelle området og arbeidet for at alle delene av Sør-Afrika skulle inngå en felles føderasjon, som selvsagt ble sturt fra Cape. Som resultat av dette oppstod «den første frigjøringskrigen». Dette var fordi britene anerkterte Transvaal, noe som førte til boeropprør. Britene kom til å lide mange nederlag, som konsekvens av dette ble de nødt til å godta Transvaal selvstyre. Frigjøringskrigen bidro til innføring av nasjonalisme blant boerne fordi de kjempet en felles kamp.Etter å ha anerkjent Transvaal sitt selvstyre fortsatte britene med imperialismen. Dette fremprovoserte det som vi kaller for «den andre frigjøringskrigen». I dette tilfellet var det heller boerne som led nederlag og vi fikk boerrepublikkensnedetlag.

På grunn av boernes nederlag ved tok britene, i 1910, at Natal, Oranjefristaten og Transvaal skulle slås sammen til et land. Dette ble dannelsen av Sør-Afrikaunionen. Under unionsforhandlingene fikk boerne gjennomslag for at ingen «ikke-hvite» skulle ha noen politisk innflytelse, ved at de verken fikk delta i politikken eller at de hadde stemmerett. De aksepterte det at de som tidligere hadde hatt stemmerett i Kapp-provinsen skulle fortsette med å ha det, men ingen andre skulle få tilbudt slike rettigheter.

I 1930-årene ble det skapt en stor splittelse innad i den hvite befolkning. Dette var fordi det var uenigheter om hvorvidt Sør-Afrika skulle slutte seg til alliert side under andre verdenskrig. Dette førte til at det ble opprettet en hel del fascistiske/nazistiske grupper i Sør-Afrika.

APARTHEID-REGIMET

Likevel skulle valget i 1948 bli et vendepunkt i nyere sørafrikans historie, dette vendepunktet skulle vise seg å dominere politikken de neste femti årene. Under dette valget var det Nasjonalpartiet som trakk det lengste strået, og kunne av den grunn sette ut sin apartheid-politikk i samfunnet. Denne politikken ble først ledet av Nasjonalpartiets leder Daniel F. Malan. Han ble etterfulgt av Johannes G. Strijdom. I 1958 tok Hendrik Verwoerd over, denne mannen blir omtalt som apartheid systemet sin arkitekt. Man kan se at det raseskillet har vært liggende i samfunnet i lang tid, før denne politikken ble innført. I 1913 var det allerede innført lover som begrenset de svarte sine rettigheter.

Som følge av apartheid-systemet ble befolkningen i Sør-Afrika delt inn i fire grupper, ikke minst i hierarkisk rekkefølge: hvite, fargede, asiater og svarte. Videre ble det også innført en politikk som ble kalt for «separat utvikling». Denne poltikken innebar at man delte opp de forskjellige etniske gruppene i undergrupper, basert på at man skulle holde ulike folkegrupper atskilt, og at det dermed var forskjellige rettigheter for de ulike folkegruppene.

For å kunne gjennomføre rasepolitikken i praksis, krevde det at det ble opprettet parallelle styringssystemer, og ikke minst at det ble lagt til rette for ulike fysiske tilbud til hver folkegruppe. Eksempler på dette var tjenester som restauranter, bibliotek, skole og transportmidler.

Sørafrikansk økonomi var i første halvdel av 1900-tallet sterkt støttet av gruvesektoren. I og med at de svarte hadde begrenset tilgang på jord, sikret gruvene seg billig arbeidskraft. De svartes muligheter til arbeid var svært begrenset. De skulle ikke få stillinger der de kunne true de hvites arbeidsposisjoner. Man kan si at økonomien var sikret av den billige arbeidskraften som de svarte ble pålagt. Ettersom at de ikke hadde noen politisk innflytelse, fikk de heller ikke noen medbestemmelse i hvordan systemet skulle fungere.

Nasjonaltpartiet hadde lang suksess med apartheid-systemet. Likevel skulle det vise seg omsider å falle sammen. Det var tre hovedårsaker til dette.

For det første kom dette systemet i strid med menneskerettigheter som ble vedtatt av FN. Dette førte til ingenting annet enn stor motstand mot apartheid-regimet som var i Sør-Afrika. Tilslutt endte det opp med økonomiske sanksjoner.

For det andre begynte det å vokse frem motstandere mot regimet. Dette ble fremmet i virksomhet av både sivilie ikkevold-aksjoner og væpnede motstandskamper. På grunn av denne motstanden ble oppretteholdelsen av aparheid-systemet svært kostbart for staten, i tillegg til at det var tidskrevende og utfordrende.

For det tredje, og den siste årsaken til fallet til apartheid-regimet skyldtes den «separate utviklingen». Dette vedtaket føret til at de ulike folkegruppene fikk fiktive politiske rettigheter, og de kjente på en fiktiv selvstendighet. Man kan si at dette ble en form for politisk rasjonalisering for fortsatt å kunne nekte de ulike folkegruppene rettigheter og medbestemmelsesrett i deres eget hjemland. De ti «hjemlandene» ble opprettet i de landområdene som var avsatt til den svarte befolkningen (13 %). Disse hjemlandene ble kalt for bantustan. Etter en borgerskapslov som ble opprettet i 1970, ble de svarte borgerne henvist tilhørighet til ett av disse områdene. Da regjeringen gav folket rettigheter i sitt «hjemland», ville de ikke få noen medbestemmelsesrett i Sør-Afrika. Denne ordningen resulterte i at to til tre millioner mennesker ble forflyttet fra sine hjem, og ut til «hjemlandene». Det skulle vise seg at kun fire av de ti bantustaner ble uavhengig av Sør-Afrika. Bantustanene ble formelt oppløst etter maktskiftet i 1994, dette var pga store kostnader og internasjonale protester.     

MOTSTANDSKAMPEN

Den aktive motstanden mot hvitt regime i Sør-Afrika formet seg like etter at koloniseringen begynte å slå sine røtter i landet.

De første som tok opp kampen var zulufolket. Dette var på slutten av 1800-tallet. Etter etableringen av Sør-Afrikaunionen ble det arrangert en rekke politiske- og ikkevoldelige aksjoner. Man kan si det vokste frem en nasjonalistbevegelse, som søkte å vinne frem like borgerrettigheter for alle de ulike folkeslagene. I den forbindelse ble African National Congress og South Africa (ANC) opprettet i 1912. 

ANC sitt første fokus var rettet mot stemmeretten. De startet med å beholde stemmeretten til svarte og fargede i Kapp-provinsen. Deretter tenkte de større, og gikk for allmenn stemmerett i hele Sør-Afrika. I1950, fikk ANC nye generasjonsledere som Nelson Mandela, Walter Sisulu og Oliver Tambo. Under deres regime ble organisasjonen revitalisert og de satt i gang en rekke med sivile ulydighetsaksjoner som fikk svær stor oppslutning. I 1955 kom det ANC representanter fra hele landet til en folkekongress i Kliptown. Her vedtok de «Freedom Charter». Dette skulle vise seg å bli det politiske grunnlaget for NCA helt til de tok over regjeringsmakten i 1994.        

I utgangspunktet var ANC en ikke-voldelig organisasjon. Dette var noe Mahatma Gandhi sørget for, gjennom å føre og influere en ikke-voldeligstrategi. Likevel skulle ikke det vare lenger enn til 1960. Dette året ble ANC forbudt, og de valgte dermed å føre en væpnet motstandskamp. Det var ikke bare ANC som ble forbudt, alle andre motstandsorganisasjoner ble også forbudt. Ledelsen ble forfulgt, de ble arrestert og mange ble dømt til å sone lange fengselsstraffer.

Etter at ANC ble forbudt var det forskjellige måter å reagere på, innad i partiet. Det var noen ledere som ikke ønsker å være tilstede, og de gikk dermed i eksil. Andre ble værende, men av den grunn ble de dømt til lange fengselsstraffer, der i blant Nelson Mandela. Dette var særlig i etterkant av den planlagte voldelige maktovertakelsen Rivonia-rettssaken.

I og med at det var en tid dominert av motstand til apartheid-regimet, så var det ingen overraskelse at det ble opprettet flere organisasjoner, inspirert av det arbeidet som ANC hadde gjort, og det synet de hadde. Der i blant ble det opprettet en organisasjon med navnen Pan-Africanist Congress. Forskjellen mellom ANC og PAC var det at ANC hadde alltid ført en fleretnisk politkk, mens PAC hadde ambisjoner om å føre landet tilbake til de svarte. Videre ble det utviklet en organisasjon som vektla de svarte sin selvfølelse, Black Consciousness Movement. Det ble også opprettet en organisasjon i den radikale studentforeningen, South African Students’ Organisastion.

I 1970-årene, ble det en betydelig økt bevissthet rundt den svarte bevegelsen. I denne perioden ble kampen mot apartheid virkelig tatt opp. En demonstrasjon som fremmer dette er det psykologiske vendepunktet i 1976 i Soweto. Svarte skoleungdommer demonstrerte mot at de var nødt til å ha undervisningen på undertrykkernes språk. I denne demonstrasjonen ble de møtt med full motstand fra politiet, da minst 600 ungdommer ble drept. Denne demonstrasjonen førte til økt interesse fra ungdom, da mange av dem sluttet seg til organisasjoner som PAC og ANC.

En kan si at motstandskampen etablerte to arenaer. I eksil ble den diplomatiske og politiske kampen tatt opp mot regimet, samtidig som det ble trent opp geriljasoldtaer. Videre ble det, internt i Sør-Afrika, dannet nye grupperinger som stadig tok opp kampen mot et politisk maktskifte. Dette gjorde de ved å organisering og masseaksjoner. Videre ble det dannet United Democratic Front som var en samling av flere hundre organisasjoner, i tillegg til at Sørafrikanske LO- Congress of South African Trade Unions ble dannet.

Som sagt ble det ført både ikke-voldelige og væpnede demonstrasjoner. Likevel skulle det vise seg at den væpnede motstandskampen aldri fikk noe stort eller avgjørende omfang. Like viktig for den gradvise oppgivelsen av apartheid, var de militære nedelagene som Sør-Afrika led. Sentrale personer som ledet motstandsorganisasjonene har vært svært viktige. Deres evne til å ta opp kampen å motivere andre til å gjøre det samme, har vært grunnlaget for selve motstandskampen.

KILDE:

http://snl.no/S%C3%B8r-Afrikas_historie