onsdag 4. desember 2013

Kolonisering av Sør-Afrika


Fra 1800-tallet startet et kappløp om kolonisering. Her vår målet å skaffe seg politisk, økonomisk og sosial makt, utover sine egne landegrenser. Det er dette man kaller for imperialisme. Imperaliseringen fikk mulighet til å utfolde seg på grunn av industrialiseringen, der man fikk rådighet over nye transportmidler og våpenteknologi- det er ingen tvil på at dette ga landene gode forutsetninger.
Afrika var et landområde uten et overholdt regime som styrte over landområdet. Derav var det ingen overraskelse at flere stormakter ønsket seg store deler av dette landområdet. Det var ingen av stormaktene som hadde ønsker eller intensjoner om en konfrontasjon med hverandre, likevel hadde alle store ambisjoner om å styrke seg både militært og økonomisk dersom det skulle oppstå trusler fra de andre stormaktene. I tillegg hadde alle stormaktene sine egne rasjonelle årsaker til å tilegne seg kolonier, men det skulle vise seg at stormaktene ble alle konkurrenter i et urasjonelt kappløp om makt.

Av den grunn var det nødvendige å fastsette noen spilleregler for koloniseringen av Afrika. Disse aktuelle spillereglene ble satt under Berlinkonferansen i 1884-1885. Spillereglene ble sett på som en nødvendighet for å unngå krig mellom stormaktene. Derfor innkalte Otto von Bismarck til konferanse i Berlin. Berlinkonferansen satte koloniseringen i god fart, og allerede i 1914, var store deler av Afrika kolonisert. Årsaken til at Afrika ble plukket ut til det landet som skulle deles var fordi det hadde ingen overordnet styresett, i tillegg til at det var ingen på Berlin konferansen som representerte Afrika. Dermed hadde europeerne full mulighet til å dele opp verdensdelen mellom seg. Det var heller ingen tvil om hvilke stormakter som hadde klart å kapre flest kolonier, dette var nemlig Frankrike og Storbritannia.

Av den grunn kommer jeg til, i denne oppgaven, å fokusere på Storbritannia sin kolonisering av Sør-Afrika.
Det finnes ulike teorier om hvilke årsaker som lå bak delingen av Afrika, der man skiller mellom to ulike.
En teori utreder for at koloniseringen skjedde på grunnlag av humanitær imperialisme. Dette kom av at Europeerne hadde troen på at de beste løsningene og den beste utviklingen hadde blitt utarbeidet i Europa. Dette gjaldt både det religiøse, økonomiske og det sosiale. Av den grunn mente de at det var deres plikt å bidra med sin assistanse slik at det ble innført den samme organiseringen i Afrika.
Etter hvert som handelsrelasjonene til Afrika utviklet seg var det svært mange europeiske handelsinteresserte som  befant seg langs kysten av Afrika. Slik situasjonen var kjent hadde forholdet mellom de europeiske nasjonene vært fredelig, men balansen mellom landene ble brutt da det kom en tilstrømning med overvekt av interessenter.

En annen teori som blir fremmet viser til at oppdelingen av Afrika, i stor grad, handlet om de strategiske interessene Storbritannia hadde. For det første ar de svært opptatte av Suez-kanalen, i tillegg så de på det som svært nødvendig a stabilisere forholdene i Egypt og videre nedover langs Nilen. For å opprettholde de rolige forholdene foretok Storbritannia en okkupasjon. De gjorde ikke bare dette på grunn av Suez-kanalen eller Egypt, men også for å sikre seg sjøveien til India.

Storbritannia var en koloni som hadde eksistert i lang tid med India som sin største og viktigste koloni. Når britene skulle skaffe seg kolonier innad i Afrika tenkte de strategisk. De hadde nemlig kolonier i andre verdensdeler som Asia, Australia og Amerika. Dermed var det nødvendig for dem å ha støttepunkter mellom England og de stendene de hadde sikret seg kolonier. Dette gav dem kontroll over landområder, i tillegg til at de hadde kontroll over sjøveiene. Av den grunn valgte de ut strategiske punkter i Afrika i forhold til reise og sjøområder. Dette var områder som Suezkanalen, Aden og Sør-Afrika, i tillegg til andre naturressurser fra Afrika.
Før britene kom inn i Afrika, hadde nederlenderne hatt kontroll over Sør-Afrika. En kan si at den europeiske bosettingen fikk sine røtter da det nederlandske Ostendia-kompaniet, under ledelse av Jan van Riebeeck, opprettet en forsynings- og handelsstasjon, som ligger i nå dagens Cape Town. Dette skjedde i 1652. Som følge av nederlendernes gradvise immigrasjon i Afrika, fikk nederlenderne navnet boer, de fikk språket afrikans, i tillegg til at den nederlandske kirken ble reformert.

Etter at nederlenderne hadde styrt over Sør-Afrika, var det britene sin tur til å rykke inn. Britene erobret Kappkolonien i 1795, likevel gav de dette området tilbake til Batavia-republikken (nederlenderne) i 1803, men tok det tilbake igjen i 1806. Britene sin plass i Afrika tok større plass, ettersom at innvandringen fra resten av Europa ble til under britisk styre. Sør-Afrika opparbeidet seg til å bli en svært sentral koloni når det kom til økonomi. Videre ble britisk språk og administrasjon satdig større, og slaveriet ble avskaffet i 1838. Vi ser at fra 1600-tallet startet den europeiske ekspansjonen innover i landet, ettersom hvilke mengder med jord som ble ansett som nødvendig. Det var ingen tvil om at koloniseringen møtte på motstand  fra menneskegrupper som allerede var bosatt på de områdene som skulle gå under koloniseringen. Dette stoppet ikke europeerne i å tilegne seg større områder og det fikk konsekvenser for forholdet mellom de europeiske stormaktene og de afrikanske folkegruppene, i tillegg til at det ble mye død og fordervelse innad i de afrikanske folkegruppene. Dette, sammen med bidrag fra andre innvandringsgrupper, bidro til å fortrenge den afrikanske befolkningen. Som vi vet så hadde britene opprettet kolonier i Asia, og derav brukte de arbeidskraft derifra da de opprettet sukkerplantasjer i Afrika.

I 1834 ble det økt bosetning av hvite mennesker ved Oranje-elven. Denne migrasjonen har hatt navnet «det store trekket». Menneskene som var inkludert i denne «bevegelsen» ble kalt for «Trekkboere». Trekkboerne bestod av to ulike folkegrupper, seminomadiske gjetere og etablerte bønder og håndverkere. En samlebetegnelse som blir brukt for folkegruppene er «Voortrekkere».

Det har blitt identifisert ulike faktorer som bidro til migrasjonen til de fremtidig regionene Oranjefristaten, Transvaal og Natal. Den første, og kanskje viktigste faktoren, var det at det var misnøye med det nylig innførte britiske styre. Britene hadde avskaffet store deler av politikken til boerne som handel og slaveri. De innførte blant annet Ordinance 50, noe som innbar likeverdige rettigheter til alle frie-fargede personer, videre forbød den også inhuman behandling av arbeidere. Dette var stor forskjell fra hvordan boerne tidligere hadde styrt landet.

En annen faktor påpeker det at ikke alle trekkboerne hadde slaver til forskjell fra Keppnederlenderne. De tre republikkene som ble opprettet av Voortrekerne forbød slaveri, likevel var etniske forskjeller godt ivaretatt i de opprettede konstitusjonene. Selv om britene hadde opprettet Ordinance 50, så var det store ulikheter blant etniske grupper i Sør-Afrika.

En tredje faktor gikk ut på grensekonflikten med Xhosagruppene. Britene klarte å organisere en svært problematisk og utfordrende grensetvist mellom xhosaene og boerne. Som resultat at dette overtalte de britiske styresmaktene rundt 5000 briter til å forlate England til fordel for at de heller skulle bosette seg på de landområdene mellom de kranglende gruppene. Hensikten med dette var å få skapt en buffersone. Dette forsøket endte opp som svært mislykket, og mange av britene flyttet lenger inn i landet for å kunne arbeide.

En fjerde årsak var det at det hadde vært et økende befolkningspress, på grunn av trekkboernes østlige mgrasjoner hadde nesten stått stille i ti år.

Det var denne bevegelsen som skulle føre til at den hvite kolonialismen ble ført til alle deler av Sør-Afrika. Denne bevegelsen ble så klart møtt med motstand fra de afrikanske gruppene, i særs zuluene, ledet av Dingane, og ndebele, ledet av kong Mzilikazi. Motstanden ble slått ned fem år senere i 1839.

Boerne ønsket å styre seg selv, og av den grunn opprettet de sin første republikk, i 1840, i Natal. Selvstyre skulle ikke vare lenger enn til 1842 da britene la under seg republikken og annekterte den i 1845. I tiden som kom senere var det mange boer-republikker som ble opprettet, der i blant de to største Oranjefristaten og Transvaal, som ble etablert mellom 1854 og 1860. Med dannelsen av disse to republikkene var nå Sør-Afrika delt inn i fire deler, to boerstater i tillegg til de to britiske koloniene som fant sted i Cape og Natal. Det skulle vise seg at britene ikke var fornøyde med at Sør-Afrika var likt delt mellom dem selv og boerne. Da det ble funnet diamanter i Griqualand i 1867- 1871 annekterte britene det akutelle området og arbeidet for at alle delene av Sør-Afrika skulle inngå en felles føderasjon, som selvsagt ble sturt fra Cape. Som resultat av dette oppstod «den første frigjøringskrigen». Dette var fordi britene anerkterte Transvaal, noe som førte til boeropprør. Britene kom til å lide mange nederlag, som konsekvens av dette ble de nødt til å godta Transvaal selvstyre. Frigjøringskrigen bidro til innføring av nasjonalisme blant boerne fordi de kjempet en felles kamp.Etter å ha anerkjent Transvaal sitt selvstyre fortsatte britene med imperialismen. Dette fremprovoserte det som vi kaller for «den andre frigjøringskrigen». I dette tilfellet var det heller boerne som led nederlag og vi fikk boerrepublikkensnedetlag.

På grunn av boernes nederlag ved tok britene, i 1910, at Natal, Oranjefristaten og Transvaal skulle slås sammen til et land. Dette ble dannelsen av Sør-Afrikaunionen. Under unionsforhandlingene fikk boerne gjennomslag for at ingen «ikke-hvite» skulle ha noen politisk innflytelse, ved at de verken fikk delta i politikken eller at de hadde stemmerett. De aksepterte det at de som tidligere hadde hatt stemmerett i Kapp-provinsen skulle fortsette med å ha det, men ingen andre skulle få tilbudt slike rettigheter.
Det er ingen tvil om at det ligger både fordeler og ulemper for begge partiene under kolonitiden:

Ved å skaffe seg nye landområder er det klart det ble et mye bredere utvalg når det kommer til naturressurser. Afrika har et helt annet klima og en helt annen natur enn hva Storbritannia har, og dermed fikk britene mye ut av å ha underlagt seg Afrika. Spesielt i Sør-Afrika var det tilgang på store mengder med mineraler som man fant i bergarter. Dette var mineraler som gull, olje og diamanter. Dersom britene fikk kunnskap om at det var områder de ikke hadde tilegnet seg, og det fantes gull, olje eller diamanter der, så skaffe de seg dette landområdet med en gang, slik at de kunne yte de verdiene som lå i mineralene.Ikke nok med at de kunne eie ressursene, de kunne også bruke produsere varer ut av råstoffene, som de igjen også kunne selge og få profitt for.

Videre førte koloniseringen også til at de fikk ekstra ressurser i konflikter og kriger. På grunn av dannelsen av Sør-Afrikaunionen fikk britene med seg boerne på sitt lag under første verdenskrig. Sammen, erobret de Sørvest-Afrika. Sør-Afrika ble en viktig ressurs i forhold til kampen mot Frankrike.

På en annen side fikk de også tap under kriger og konflikter mellom dem selv og boerne. Som vi vet led de nederlag når de gikk mot dannelsen av Transvaal. Dette førte til at de bruke mange ressurser på å kjempe en kamp de tapte. Det gikk utrolig mange ressurser i form av økonomiske i tillegg til menneskeliv. Derav var det ikke bare positive momenter for britene å opprette kolonier i Sør-Afrika.
På grunn av britene sitt systematiske regime førte dette til positive momenter befolkningen i Sør-Afrika.  De fikk blant annet en god utviklet gruvedrift. Grunnen til at dette ble gjort var fordi britene ønsket å utnytte de ressursene som fantes i landet, og dermed investerte de midler i å utvikle et velfungerende system. Dette førte til å boerne også fikk en god gruvedrift. 

I tillegg fikk de godt utviklet styresett. Tidligere hadde boerne vært spredd utover hele landet, uten at man hadde hatt et særlig strengt regime, med tanke på at store deler av befolkningen hadde levd som nomader, og dermed ikke hatt behov for å opprette samfunn der man har lovreguleringer og systemer. Da Storbritannia kom og tok over innførte de dermed et oversiktlig styresett, der de samlet befolkningen under en styresmakt, i istedenfor at man skulle ha mange ulike konger for ulike folkegrupper.

Slik Storbritannia hadde styrt landet var det mulig for boerne å kunne ta over landet sitt og styre det slik de ønsket. Dette var fordi Storbritannia hadde styrt det slik at de hadde muligheten til å trekke seg ut, uten at boerne ikke skulle kunne klare å styre videre. Britene hadde innført ordninger som gjorde slik at Sør-Afrika var avhengig av at britene styrte.
Noe av det negative med å være under kolonimakter var det at det var mange menneskeliv og andre ressurser som gikk tapt. Når de skulle kjempe mot kolonimaktene var det mange soldater som gikk tapt, i tillegg til at de var nødt til å bidra med soldater da britene rotet seg inn i konflikter med andre stormakter som for eksempel Frankrike. 

I tillegg var det store deler av folkegruppene i Sør-Afrika som ikke hadde stemmerett eller retten til å bestemme over sin egen kultur. De ble dermed undertrykket de ledende kulturene som både britene og boerne hadde.

KILDER:
16:06

Lagt inn av kl.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)