Den industrielle revolusjonen- long story short

DENS OPPSTANDELSE

-          Startet i Storbritannia midt på 1700-tallet.

-          Begynte å spre seg til øyer rundt Storbritannia, videre spredde den seg til andre land, og videre til andre verdensdeler. Tilslutt var dette en revolusjon som omgikk hele verden.

-          Den blir omtalt som en av de viktigeste hendelsene i menneskets historie.

-          Den har uten tvil påvirket og endret mennesker sine liv her på jorden, både når det kommer til levekår og teknologi.

-          Det er stor forskjell på den industrielle revolusjonen og på de andre revolusjonene. Dette er fordi man ikke kan knytte den industrielle revolusjonen til et bestemt årstall eller et tiår, det er mer en prosess som har foregått over et lengre tidsrom. Samfunnsomveltningen har foregått mye mer gradvis enn hva de andre revolusjonene har ført med seg.

-          Denne revolusjonen pågår fortsatt den dag i dag. Verdenen er stadig i utvikling når det kommer til samfunnsorganiseringer, teknologi og andre områder.

HVORFOR AKKURAT I STORBRITANNIA?

-          Det er flere grunner til at revolusjonen først startet i Storbritannia.

-          Det var over flere hundre år opparbeider kunnskap rundt tekstilproduksjon, først ull og senre bomull.

-          I tillegg hadde ikke landet harr krigføring siden 1600-tallet.

-          Etter den ærefulle revolusjonen i 1688 var Storbritannia et hjemsted for alle protestanter fra Europa.

-          Det det etablert et næringsliv, på grunn av immigranter slo seg til ro.

-          Det fantes også relativt gode veier og ikke minst god kysttrafikk, og utover 1700-tallet ble det stadig bedre utredede kanalsystemer.

-          Noe som hadde en veldig stor betydning var det at adelen i Storbritannia var mye mer åpen enn adelen i Frankrike for å investere i teknologi.

-          Landet hadde store handelsflåter, og både handelsskip, de britiske øyene og landets kolonier ble beskyttet av en sterk militær marine.

 UTVIKLINGEN I JORDBRUKET

-          En av de viktigste grunnene til at denne revolusjonen kunne oppstå, var fordi jordbruket kunne produsere mat nok for dem som arbeidet i de nye fabrikkene, for kjørere og for sjøfolk som fraktet råvarer og ferdigprodukter.

-          I middelalderen var det omtrent 90% av befolkningen som jobbet med jordbruk, 10% som ikke produserte maten sin selv.

-          På 1600-tallet var om lag 80% av befolkningen ansatt innenfor jordbruket.

-          Midt på 1700-tallet hadde andelen sunket til 60% av befolkningen.

-          På 1800-tallet var det bare 20% av befolkningen som drev med jordbruk.

-          Grunnen til at de kunne senke andelen slik som de gjorde, uten at det ble matmangel, var fordi jordbruket ble mye mer effektivt etter hvert som tiden gikk, i tillegg til at de ble mer av matimport fra andre land, og dermed fikk de dekke matbehovet til hele befolkningen.

-          På 1600-tallet var store deler av jordbrukene eid av godseiere. De ble drevet av profosjonelle jordbruksabrbeidere.

-          Utover på 1600-tallet à omfattende nydyrking à større avkastning à produktiviteten per arbeider økte.

-          Det ble drevet avl på husdyr, de hadde erfaring med å drive avl på hunder og hester, men dette utvidet seg til å bli for kyr og griser. Over tid klarte de å utnytte dyrene til sin fordel.

-          Det ble dyrket nye ting som mais, poteter og turnips.

-          Innhegningsbevegelsen à fikk større arealer à kunne pløye alt på en gang à større beiteområder for dyrene.

EN NYE MÅTE Å TENKE PÅ

-          Selvbergingsjordbrukà salgsjordbruk, rettet mer mot salg i de større byene.

-          Etter som at det ble større forespørsel på varene til jordbruket, ble det et langt mer spesialisert marked, der man kunne produsere mer enn hva man tidligere hadde gjort. Dette var fordi man alltid ville ha bruk for mer enn det man selv brukte, nettopp fordi det var flere etterspørrere enn kun deg og din familie.

ETTERSPØRSELEN ETTER INDISK BOMULL

-          Et veldig viktig ledd i utviklingen av tekstilproduksjonen i Storbritannia var man helt avhengig av bomullen som man fant i andre verdensdeler.

-          1700-tallet hadde Storbritannia store kolonier i andre deler av verden, av den grunn ble det importert en rekke varer à sukkerà kaffeà bomull.

-          Bomullen ble importert fra India, Egypt og koloniene i Nord-Amerika.

DAMP

-          Dampen førte til at industialiseringen ble effektivisert. Dette var fordi vi gjennom dampen fikk tilgang på dampmaskiner, som igjen førte til økt effektivitet på en rekke områder. På denne måten fikk man sikret at man fikk en effektiv produksjon på de forskjellige områdene som kunne holde det samme tempoet hele dagen, uten at man måtte være avhengig av noen naturlige forhold.

àSpinning Jenny

àDampbåter

KULL

-          Tekstilutviklingen var i stor vekst.

-          Jernproduksjonen møtte på problemer, dette var fordi de brukte brensel som både var dyrt og vanskelig å få tak i. Derfor var det en vinnende løsning da de klarte å utvinne koks fra kull. Dette førte videre til at

è Denne typen industrien utviklet seg videre, og spredde seg over store deler av verden.

-          Kullet ble videre brukt til å varme opp hus og til å drive viktige maskiner

TRANSPORT OG KOLLEKTIV

-          Økt transportmuligheter i form av at tekonologien videreutviklet seg

è Dampmaskin

è Kull

Apartheid i Sør-Afrika

FORHISTORIE

Afrika har vært et kontinent som stormaktene har hatt store konflikter om. Alle ville ha kolonier der, med tanke på at det er et land som er ressurssterkt, i tillegg til at det er mange landområder som ikke er rådet over. Det var heller ikke opprettet et overordnet styre i landet, det var kun eksisterende stammebefolkninger og nomader. Dette gjorde situasjonen lett for stormaktene- de hadde muligheten til å tilegne seg store og ressursrike landområder, uten å bli hindret av like sterke makter som dem selv. De opplevde konflikter med stammefolket som allerede var bosatt i landet, i tillegg til at de kjempet mot hverandre, om hvordan landområdene og koloniene skulle deles mellom dem.

Før britene kom inn i Afrika, hadde nederlenderne hatt kontroll over Sør-Afrika. En kan si at den europeiske bosettingen fikk sine røtter da det nederlandske Ostendia-kompaniet, under ledelse av Jan van Riebeeck, opprettet en forsynings- og handelsstasjon, som ligger i nå dagens Cape Town. Dette skjedde i 1652. Som følge av nederlendernes gradvise immigrasjon i Afrika, fikk nederlenderne navnet boer, de fikk språket afrikans, i tillegg til at den nederlandske kirken ble reformert.

Etter at nederlenderne hadde styrt over Sør-Afrika, var det britene sin tur til å rykke inn. Britene erobret Kappkolonien i 1795, likevel gav de dette området tilbake til Batavia-republikken (nederlenderne) i 1803, men tok det tilbake igjen i 1806. Britene sin plass i Afrika tok større plass, ettersom at innvandringen fra resten av Europa ble til under britisk styre. Sør-Afrika opparbeidet seg til å bli en svært sentral koloni når det kom til økonomi. Videre ble britisk språk og administrasjon satdig større, og slaveriet ble avskaffet i 1838. Vi ser at fra 1600-tallet startet den europeiske ekspansjonen innover i landet, ettersom hvilke mengder med jord som ble ansett som nødvendig. 

Det var ingen tvil om at koloniseringen møtte på motstand  fra menneskegrupper som allerede var bosatt på de områdene som skulle gå under koloniseringen. Dette stoppet ikke europeerne i å tilegne seg større områder og det fikk konsekvenser for forholdet mellom de europeiske stormaktene og de afrikanske folkegruppene, i tillegg til at det ble mye død og fordervelse innad i de afrikanske folkegruppene. Dette, sammen med bidrag fra andre innvandringsgrupper, bidro til å fortrenge den afrikanske befolkningen. Som vi vet så hadde britene opprettet kolonier i Asia, og derav brukte de arbeidskraft derifra da de opprettet sukkerplantasjer i Afrika.

I 1834 ble det økt bosetning av hvite mennesker ved Oranje-elven. Denne migrasjonen har hatt navnet «det store trekket». Menneskene som var inkludert i denne «bevegelsen» ble kalt for «Trekkboere». Trekkboerne bestod av to ulike folkegrupper, seminomadiske gjetere og etablerte bønder og håndverkere. En samlebetegnelse som blir brukt for folkegruppene er «Voortrekkere».

Det har blitt identifisert ulike faktorer som bidro til migrasjonen til de fremtidig regionene Oranjefristaten, Transvaal og Natal. Den første, og kanskje viktigste faktoren, var det at det var misnøye med det nylig innførte britiske styre. Britene hadde avskaffet store deler av politikken til boerne som handel og slaveri. De innførte blant annet Ordinance 50, noe som innbar likeverdige rettigheter til alle frie-fargede personer, videre forbød den også inhuman behandling av arbeidere. Dette var stor forskjell fra hvordan boerne tidligere hadde styrt landet.

En annen faktor påpeker det at ikke alle trekkboerne hadde slaver til forskjell fra Keppnederlenderne. De tre republikkene som ble opprettet av Voortrekerne forbød slaveri, likevel var etniske forskjeller godt ivaretatt i de opprettede konstitusjonene. Selv om britene hadde opprettet Ordinance 50, så var det store ulikheter blant etniske grupper i Sør-Afrika.

En tredje faktor gikk ut på grensekonflikten med Xhosagruppene. Britene klarte å organisere en svært problematisk og utfordrende grensetvist mellom xhosaene og boerne. Som resultat at dette overtalte de britiske styresmaktene rundt 5000 briter til å forlate England til fordel for at de heller skulle bosette seg på de landområdene mellom de kranglende gruppene. Hensikten med dette var å få skapt en buffersone. Dette forsøket endte opp som svært mislykket, og mange av britene flyttet lenger inn i landet for å kunne arbeide.

En fjerde årsak var det at det hadde vært et økende befolkningspress, på grunn av trekkboernes østlige mgrasjoner hadde nesten stått stille i ti år.

Det var denne bevegelsen som skulle føre til at den hvite kolonialismen ble ført til alle deler av Sør-Afrika. Denne bevegelsen ble så klart møtt med motstand fra de afrikanske gruppene, i særs zuluene, ledet av Dingane, og ndebele, ledet av kong Mzilikazi. Motstanden ble slått ned fem år senere i 1839.

Boerne ønsket å styre seg selv, og av den grunn opprettet de sin første republikk, i 1840, i Natal. Selvstyre skulle ikke vare lenger enn til 1842 da britene la under seg republikken og annekterte den i 1845. I tiden som kom senere var det mange boer-republikker som ble opprettet, der i blant de to største Oranjefristaten og Transvaal, som ble etablert mellom 1854 og 1860. Med dannelsen av disse to republikkene var nå Sør-Afrika delt inn i fire deler, to boerstater i tillegg til de to britiske koloniene som fant sted i Cape og Natal. Det skulle vise seg at britene ikke var fornøyde med at Sør-Afrika var likt delt mellom dem selv og boerne. Da det ble funnet diamanter i Griqualand i 1867- 1871 annekterte britene det akutelle området og arbeidet for at alle delene av Sør-Afrika skulle inngå en felles føderasjon, som selvsagt ble sturt fra Cape. Som resultat av dette oppstod «den første frigjøringskrigen». Dette var fordi britene anerkterte Transvaal, noe som førte til boeropprør. Britene kom til å lide mange nederlag, som konsekvens av dette ble de nødt til å godta Transvaal selvstyre. Frigjøringskrigen bidro til innføring av nasjonalisme blant boerne fordi de kjempet en felles kamp.Etter å ha anerkjent Transvaal sitt selvstyre fortsatte britene med imperialismen. Dette fremprovoserte det som vi kaller for «den andre frigjøringskrigen». I dette tilfellet var det heller boerne som led nederlag og vi fikk boerrepublikkensnedetlag.

På grunn av boernes nederlag ved tok britene, i 1910, at Natal, Oranjefristaten og Transvaal skulle slås sammen til et land. Dette ble dannelsen av Sør-Afrikaunionen. Under unionsforhandlingene fikk boerne gjennomslag for at ingen «ikke-hvite» skulle ha noen politisk innflytelse, ved at de verken fikk delta i politikken eller at de hadde stemmerett. De aksepterte det at de som tidligere hadde hatt stemmerett i Kapp-provinsen skulle fortsette med å ha det, men ingen andre skulle få tilbudt slike rettigheter.

I 1930-årene ble det skapt en stor splittelse innad i den hvite befolkning. Dette var fordi det var uenigheter om hvorvidt Sør-Afrika skulle slutte seg til alliert side under andre verdenskrig. Dette førte til at det ble opprettet en hel del fascistiske/nazistiske grupper i Sør-Afrika.

APARTHEID-REGIMET

Likevel skulle valget i 1948 bli et vendepunkt i nyere sørafrikans historie, dette vendepunktet skulle vise seg å dominere politikken de neste femti årene. Under dette valget var det Nasjonalpartiet som trakk det lengste strået, og kunne av den grunn sette ut sin apartheid-politikk i samfunnet. Denne politikken ble først ledet av Nasjonalpartiets leder Daniel F. Malan. Han ble etterfulgt av Johannes G. Strijdom. I 1958 tok Hendrik Verwoerd over, denne mannen blir omtalt som apartheid systemet sin arkitekt. Man kan se at det raseskillet har vært liggende i samfunnet i lang tid, før denne politikken ble innført. I 1913 var det allerede innført lover som begrenset de svarte sine rettigheter.

Som følge av apartheid-systemet ble befolkningen i Sør-Afrika delt inn i fire grupper, ikke minst i hierarkisk rekkefølge: hvite, fargede, asiater og svarte. Videre ble det også innført en politikk som ble kalt for «separat utvikling». Denne poltikken innebar at man delte opp de forskjellige etniske gruppene i undergrupper, basert på at man skulle holde ulike folkegrupper atskilt, og at det dermed var forskjellige rettigheter for de ulike folkegruppene.

For å kunne gjennomføre rasepolitikken i praksis, krevde det at det ble opprettet parallelle styringssystemer, og ikke minst at det ble lagt til rette for ulike fysiske tilbud til hver folkegruppe. Eksempler på dette var tjenester som restauranter, bibliotek, skole og transportmidler.

Sørafrikansk økonomi var i første halvdel av 1900-tallet sterkt støttet av gruvesektoren. I og med at de svarte hadde begrenset tilgang på jord, sikret gruvene seg billig arbeidskraft. De svartes muligheter til arbeid var svært begrenset. De skulle ikke få stillinger der de kunne true de hvites arbeidsposisjoner. Man kan si at økonomien var sikret av den billige arbeidskraften som de svarte ble pålagt. Ettersom at de ikke hadde noen politisk innflytelse, fikk de heller ikke noen medbestemmelse i hvordan systemet skulle fungere.

Nasjonaltpartiet hadde lang suksess med apartheid-systemet. Likevel skulle det vise seg omsider å falle sammen. Det var tre hovedårsaker til dette.

For det første kom dette systemet i strid med menneskerettigheter som ble vedtatt av FN. Dette førte til ingenting annet enn stor motstand mot apartheid-regimet som var i Sør-Afrika. Tilslutt endte det opp med økonomiske sanksjoner.

For det andre begynte det å vokse frem motstandere mot regimet. Dette ble fremmet i virksomhet av både sivilie ikkevold-aksjoner og væpnede motstandskamper. På grunn av denne motstanden ble oppretteholdelsen av aparheid-systemet svært kostbart for staten, i tillegg til at det var tidskrevende og utfordrende.

For det tredje, og den siste årsaken til fallet til apartheid-regimet skyldtes den «separate utviklingen». Dette vedtaket føret til at de ulike folkegruppene fikk fiktive politiske rettigheter, og de kjente på en fiktiv selvstendighet. Man kan si at dette ble en form for politisk rasjonalisering for fortsatt å kunne nekte de ulike folkegruppene rettigheter og medbestemmelsesrett i deres eget hjemland. De ti «hjemlandene» ble opprettet i de landområdene som var avsatt til den svarte befolkningen (13 %). Disse hjemlandene ble kalt for bantustan. Etter en borgerskapslov som ble opprettet i 1970, ble de svarte borgerne henvist tilhørighet til ett av disse områdene. Da regjeringen gav folket rettigheter i sitt «hjemland», ville de ikke få noen medbestemmelsesrett i Sør-Afrika. Denne ordningen resulterte i at to til tre millioner mennesker ble forflyttet fra sine hjem, og ut til «hjemlandene». Det skulle vise seg at kun fire av de ti bantustaner ble uavhengig av Sør-Afrika. Bantustanene ble formelt oppløst etter maktskiftet i 1994, dette var pga store kostnader og internasjonale protester.     

MOTSTANDSKAMPEN

Den aktive motstanden mot hvitt regime i Sør-Afrika formet seg like etter at koloniseringen begynte å slå sine røtter i landet.

De første som tok opp kampen var zulufolket. Dette var på slutten av 1800-tallet. Etter etableringen av Sør-Afrikaunionen ble det arrangert en rekke politiske- og ikkevoldelige aksjoner. Man kan si det vokste frem en nasjonalistbevegelse, som søkte å vinne frem like borgerrettigheter for alle de ulike folkeslagene. I den forbindelse ble African National Congress og South Africa (ANC) opprettet i 1912. 

ANC sitt første fokus var rettet mot stemmeretten. De startet med å beholde stemmeretten til svarte og fargede i Kapp-provinsen. Deretter tenkte de større, og gikk for allmenn stemmerett i hele Sør-Afrika. I1950, fikk ANC nye generasjonsledere som Nelson Mandela, Walter Sisulu og Oliver Tambo. Under deres regime ble organisasjonen revitalisert og de satt i gang en rekke med sivile ulydighetsaksjoner som fikk svær stor oppslutning. I 1955 kom det ANC representanter fra hele landet til en folkekongress i Kliptown. Her vedtok de «Freedom Charter». Dette skulle vise seg å bli det politiske grunnlaget for NCA helt til de tok over regjeringsmakten i 1994.        

I utgangspunktet var ANC en ikke-voldelig organisasjon. Dette var noe Mahatma Gandhi sørget for, gjennom å føre og influere en ikke-voldeligstrategi. Likevel skulle ikke det vare lenger enn til 1960. Dette året ble ANC forbudt, og de valgte dermed å føre en væpnet motstandskamp. Det var ikke bare ANC som ble forbudt, alle andre motstandsorganisasjoner ble også forbudt. Ledelsen ble forfulgt, de ble arrestert og mange ble dømt til å sone lange fengselsstraffer.

Etter at ANC ble forbudt var det forskjellige måter å reagere på, innad i partiet. Det var noen ledere som ikke ønsker å være tilstede, og de gikk dermed i eksil. Andre ble værende, men av den grunn ble de dømt til lange fengselsstraffer, der i blant Nelson Mandela. Dette var særlig i etterkant av den planlagte voldelige maktovertakelsen Rivonia-rettssaken.

I og med at det var en tid dominert av motstand til apartheid-regimet, så var det ingen overraskelse at det ble opprettet flere organisasjoner, inspirert av det arbeidet som ANC hadde gjort, og det synet de hadde. Der i blant ble det opprettet en organisasjon med navnen Pan-Africanist Congress. Forskjellen mellom ANC og PAC var det at ANC hadde alltid ført en fleretnisk politkk, mens PAC hadde ambisjoner om å føre landet tilbake til de svarte. Videre ble det utviklet en organisasjon som vektla de svarte sin selvfølelse, Black Consciousness Movement. Det ble også opprettet en organisasjon i den radikale studentforeningen, South African Students’ Organisastion.

I 1970-årene, ble det en betydelig økt bevissthet rundt den svarte bevegelsen. I denne perioden ble kampen mot apartheid virkelig tatt opp. En demonstrasjon som fremmer dette er det psykologiske vendepunktet i 1976 i Soweto. Svarte skoleungdommer demonstrerte mot at de var nødt til å ha undervisningen på undertrykkernes språk. I denne demonstrasjonen ble de møtt med full motstand fra politiet, da minst 600 ungdommer ble drept. Denne demonstrasjonen førte til økt interesse fra ungdom, da mange av dem sluttet seg til organisasjoner som PAC og ANC.

En kan si at motstandskampen etablerte to arenaer. I eksil ble den diplomatiske og politiske kampen tatt opp mot regimet, samtidig som det ble trent opp geriljasoldtaer. Videre ble det, internt i Sør-Afrika, dannet nye grupperinger som stadig tok opp kampen mot et politisk maktskifte. Dette gjorde de ved å organisering og masseaksjoner. Videre ble det dannet United Democratic Front som var en samling av flere hundre organisasjoner, i tillegg til at Sørafrikanske LO- Congress of South African Trade Unions ble dannet.

Som sagt ble det ført både ikke-voldelige og væpnede demonstrasjoner. Likevel skulle det vise seg at den væpnede motstandskampen aldri fikk noe stort eller avgjørende omfang. Like viktig for den gradvise oppgivelsen av apartheid, var de militære nedelagene som Sør-Afrika led. Sentrale personer som ledet motstandsorganisasjonene har vært svært viktige. Deres evne til å ta opp kampen å motivere andre til å gjøre det samme, har vært grunnlaget for selve motstandskampen.

KILDE:

http://snl.no/S%C3%B8r-Afrikas_historie

Første verdenskrig- årsaker & mobilisering

UTGANGSPUNKT, (KART)

FRANKRIKE VILLE IKKE AT TYSKLAND SKULLE BLI FOR STORE

FRANKRIKE ALLIERER SEG MED RUSSLAND OG SERBIA

ALLIERTE MOT ALLIERTE, STORBRITANNIA OG BELGIA SOM NØYTRALE PARTER

TYSKLAND KJENNER TIL STERK GRENSE MELLOM ØST-FRANKRIKE OG DEM SELV, DERFOR GÅR DE INN I BELGIA, SLIK AT DE KOMMER INN VIA NORD-FRANKRIKE, HELT UFORVENTET FOR FRANKRIKE OG DERES ALLIERTE

BELGIA GIR SEG IKKE SÅ FORT SOM TYSKLAND HADDE HÅPET PÅ, BELGIA STØTTER OPP MED HÆR, OG STOPPER TYSKERNE I NOEN DAGER. I LØPET AV DISSE DAGENE ALLIERER STORBRITANNIA SEG MED FRANKRIKE, BELGIA, RUSSLAND OG SERBIA

SAMTIDIG SOM TYSKLAND KJEMPER I BELGIA, HAR DE OGSÅ HARDE SLAG VED GRENSEN TIL RUSSLAND

SOM KONSEKVENS, BLIR DET OPPRETTET SKYTTERGRAVER BÅDE I BELGIA OG VED GRENSEN TIL RUSSLAND

De ulike "ismene"

KOMMUNISME:

Kommunismen kommer fra det latinske ordet Communis, som betyr felles. Det er en politisk ideologi som i veldig stor grad er bygget på ideene til sosialsten Karl Marx og Friedrich Engels. Innenfor marxistisk teori er kommunismen en betegnelsesform for et samfunn der eiendomsretten er opphevet og eierskap til produksjonsmidler er overført til staten.

Dersom men er kommunist ønsker man samfunnsordninger som fører til et klasseløst samfunn. De baserer ofte sine meninger på tanker til de tyske filosofene Marx og Engels. Likevel er det også masse inspirasjon å hente fra tankegangen hos personer som Vladimir, Lenin, Mao Zedong, Rosa Luxemburg og Lev Josef Stalin. Det skal sies at det er veldig mange kommuister som velger å ta avstand fra den kommunismen som Stalin førte i Sovjetunionen.

Dersom man skal sette kommunismen inn i den politiske sammenhengen, vil man si at kommunismen er en gren til sosialismen, man kan si det er den ekstreme sosialismen. Den har som mål å legge til grunn for økonomisk og sosial likhet blant borgere i samfunnet.

I kommunistisk teori legger man til grunn for at helt siden utgangen av stammesamfunnet har befolkningen blitt splittet i lag og delinger, basert på arbeid og sosial status. Det er på bakgrunn av delingen, at det vokser frem en statsmakt, som har som interesse og tjene overklassen i samfunnet.I følge den Marxistiske historieteorien begynte delingen for fult ved overgangen til slavesamfunnet, og siden har samfunnet vært splittet i en konflikt, som i senere tid har blitt betegnet som «klassekampen».

Klassespaltingen fikk sin historiske slutt ved opprettelsen av det kommunistiske samfunnet. Marx var leder av en slikt samfunn, likevel så han noen fordeler ved føydalismen, kapitalismen og slavesamfunnet. Han så det at ved slike samfunnsformer ville man også oppnå progressive epoker. Han mente kapitalismen var et viktig utviklingstrinn for samfunnet i den form av at innovasjon- og produksjonsøkningen var en forutsetning for menneskets frigjøring.

Videre var det slik at overgangen fra kapitalismen til kommunisme kan ikke skje direkte. Derfor var det nødvendig med et mellomstadiet der det var rom for å bedre grunnen for overgang til et samfunn uten klasser. Dette stadiet blir fote kalt for sosialismen.

Man kan si at det var flere tolkninger av kommunismen og flere vier innenfor kommunismen. Likevel er det et fellestrekk at alle anser den tyske filosofen Karl Marx som den viktigeste autoriteten. Tilhengere av ham betegner sin tenkemåte som Marxistiske tenkning, eller bare rett og slett Marxisme.

Tanken om et klasseløst samfunn har eksistert helt siden klassesamfunnet har eksistert.

Fra februarrevolusjonen i 1848 og frem til første verdenskrig var kommunismen nesten uten direkte politisk innflytelse. Dette skulle fort endre seg da Bolsjevikpartiet, med Lenin i spissen, overtok makten i Russland i 1917. Bolsjevikpartiet gikk mot å implementere et samfunnssystem som fant de Marxistiske ideene som grunnlag.

Etter den russiske revolusjonen ble Sovjetunionen etablert i 1922. her bygger Lenin opp samfunnet etter tanker og ideer fra Marx. Likevel hadde han en spesiell og noe annerledes måte å tolke den «vanlige» marxismen på. Dette var fordi han mætte forklare hvorfor han hadde opprettet Sovjetunionen i et land som var et tilbakeliggende jordbruksland, og ikke i et økonomisk fremgangsrikt land, slik som Marx mente. I tillegg til at han var nødt til å forklare borgerne hvordan han skulle styre landet i borgerkrig, noe Marc heller ikke hadde hatt et veldig stort fokus på. Av den grunn kan man kalle Lenin sin tolkning av marxismen for «marxisme-leninisme». Lenin ble etterfulgt av Stalin, som førte videre Lenin sitt styresett. I Kina tok Mao Zedong seg av å føre en marxisme-leninisme.

Tilhengere av kommunismen vil hevde at det regimet som både Lenin og Stalin førte under Sovjetunionen, fravek den opprinnelige ideen om kommunisme, og derav ikke representerer den opprinnelige sosialismen.

SOSIALISME:

Det stammer fra det latinske ordet socius, som betyr følgesvenn. Det er en politisk ideologi som ønsker økonomisk likhet blant borgere i samfunnet. Tilhengere av sosialismen vil anse økt statlig egasjement i samfunnet som et virkemiddel til å oppnå mer rettferdig frihet. De stiller seg svært negativt til individuelle motiver, i tillegg til at de motsetter seg frie markeder.

De tidligste former for sosialisme ansees å være de bevegelsene som siden er kommer til å gå under navnet den «utopiske sosialismen». Denne politiske tendensen gikk ut i fra at sosialistiske motiver kunne opprettes innenfor de allerede eksisterende rammene av det kapitalistiske eller føydale samfunnet.

Likevel skulle det vise seg at den utopiske sosialismen skulle miste mye av sin tiltrekningskraft etter hvert som industialismen kom med sine innspill. I denne perioden ble det mye tydligere forskjeller mellom arbeiderklassen og de med mer penger. Videre begynte også arbeiderne å organisere seg i klasser, på tvers av virksomhetene, og i et motsetningsforhold til arbeidsgiverne. Dette skjedde i sammenheng med fagbevegelsen og syndikalismen sin fremvekst.

Vi vet at marxismen vokste frem på midten av 1800-tallet. Likevel vil ikke dette bety at de utopiske sosialisters innflytelse ble langt på hyllen, til fordel for marxismens fremvekst. Det kommer tydelig frem at den Marx fant inspirasjon hos den franske sosialisten Charles Fourier, særlig når det kommer til tanker om arbeidsdelingen.

Sosialismen skulle vise seg å bli tatt ut til det ekstreme under ledelse av diktatorer som Lenin og Stalin, og ble ført helt ut til det man kan kalle for kommunismen.

LIBERALISME:

Ordet liberalisme kommer fra det latinske ordet «liber», som vil bety fri. Denne politiske ideologien legger vekt på å begrense den politiske makten, og heller gi frihet til individet. Man kan si at den vokste frem da samfunnet var sterkt preget av kongen og statsmakten, og de var allmektige.

Det har, i løpet av mange år, vokst frem forskjellige grener til liberalisme. Dette gjør det vanskelig å definere hva som menes med liberalisme. I tillegg er det også slik at hva som ansees å være liberalistisk er forskjellige fra land til land.

Liberalismen legger til grunn for 6 ulike forutsetninger: personlig frihet, individuelle rettigheter, økonomisk frihet, frihandel og bistand. Alle disse ble ansett som svært viktig i dens fremvekst i Europa under opplysningstiden.

I løpet av 1700-tallet vokste liberalismen seg til det største og mest dominerende ideologien. Grunntanken på den tiden var at staten sin eneste oppgave var å ivareta og sikre et fritt marked. I dag kan man si at staten er i mye større grad preget av sosialistiske tanker, men man kan likevel finne liberalismen som var på 1700-tallet igjen i norske politiske partier.

Under industrialiseringen skjedde det en indre strid innad i liberalismen. Det kom ønsker om at staten skulle bruke ressurser på sosiale goder, de gikk bort fra de tidligere tankene om staten sin rolle. Dette tankesettet førte til at man fikk ideologien delt inn i to ulike deler, og vi fikk sosialliberalismen- Venstre.

KONSERVATISME:

Ordet kommer fra det latinske ordet «conservare», og vil bety å bevare. Denne samlingen av sosiale og politiske filosofier, ønsker å bevare gitte verdier og institusjoner i samfunnet, samtidig som mener at endringer skal skje gradvis. Man kan ikke kalle konservatismen en ideologi på sammen måten som man kan med sosialismen og liberalismen. Årsaken til dette er det at det er et såpass stort spenn mellom de ulike formene for konservatisme. Likevel vil det være et felles samfunns- og menneskesyn.

Konservatismen oppstod imidlertid først i tiden rundt den franske revolusjonen. Likevel kan man finne mange uttrykk for konservatismen sine motiver i gjerne tiders tenking. Konfucius, som maner til lojalitet mor den nedarvede kinesiske samfunnsorden. Ikke mindt Aristoteles som viser til samfunnsdannelsers tradisjonsbestemte egenart. Man kan også se en klar tendens av konservatisme hos Montesquieu.

KILDER:

http://snl.no/konservatisme

http://no.wikipedia.org/wiki/Konservatisme

http://no.wikipedia.org/wiki/Liberalisme

KILDE TIL TEKST

Kolonisering av Sør-Afrika

Fra 1800-tallet startet et kappløp om kolonisering. Her vår målet å skaffe seg politisk, økonomisk og sosial makt, utover sine egne landegrenser. Det er dette man kaller for imperialisme. Imperaliseringen fikk mulighet til å utfolde seg på grunn av industrialiseringen, der man fikk rådighet over nye transportmidler og våpenteknologi- det er ingen tvil på at dette ga landene gode forutsetninger.

Afrika var et landområde uten et overholdt regime som styrte over landområdet. Derav var det ingen overraskelse at flere stormakter ønsket seg store deler av dette landområdet. Det var ingen av stormaktene som hadde ønsker eller intensjoner om en konfrontasjon med hverandre, likevel hadde alle store ambisjoner om å styrke seg både militært og økonomisk dersom det skulle oppstå trusler fra de andre stormaktene. I tillegg hadde alle stormaktene sine egne rasjonelle årsaker til å tilegne seg kolonier, men det skulle vise seg at stormaktene ble alle konkurrenter i et urasjonelt kappløp om makt.

Av den grunn var det nødvendige å fastsette noen spilleregler for koloniseringen av Afrika. Disse aktuelle spillereglene ble satt under Berlinkonferansen i 1884-1885. Spillereglene ble sett på som en nødvendighet for å unngå krig mellom stormaktene. Derfor innkalte Otto von Bismarck til konferanse i Berlin. Berlinkonferansen satte koloniseringen i god fart, og allerede i 1914, var store deler av Afrika kolonisert. Årsaken til at Afrika ble plukket ut til det landet som skulle deles var fordi det hadde ingen overordnet styresett, i tillegg til at det var ingen på Berlin konferansen som representerte Afrika. Dermed hadde europeerne full mulighet til å dele opp verdensdelen mellom seg. Det var heller ingen tvil om hvilke stormakter som hadde klart å kapre flest kolonier, dette var nemlig Frankrike og Storbritannia.

Av den grunn kommer jeg til, i denne oppgaven, å fokusere på Storbritannia sin kolonisering av Sør-Afrika.

Det finnes ulike teorier om hvilke årsaker som lå bak delingen av Afrika, der man skiller mellom to ulike.

En teori utreder for at koloniseringen skjedde på grunnlag av humanitær imperialisme. Dette kom av at Europeerne hadde troen på at de beste løsningene og den beste utviklingen hadde blitt utarbeidet i Europa. Dette gjaldt både det religiøse, økonomiske og det sosiale. Av den grunn mente de at det var deres plikt å bidra med sin assistanse slik at det ble innført den samme organiseringen i Afrika.

Etter hvert som handelsrelasjonene til Afrika utviklet seg var det svært mange europeiske handelsinteresserte som  befant seg langs kysten av Afrika. Slik situasjonen var kjent hadde forholdet mellom de europeiske nasjonene vært fredelig, men balansen mellom landene ble brutt da det kom en tilstrømning med overvekt av interessenter.

En annen teori som blir fremmet viser til at oppdelingen av Afrika, i stor grad, handlet om de strategiske interessene Storbritannia hadde. For det første ar de svært opptatte av Suez-kanalen, i tillegg så de på det som svært nødvendig a stabilisere forholdene i Egypt og videre nedover langs Nilen. For å opprettholde de rolige forholdene foretok Storbritannia en okkupasjon. De gjorde ikke bare dette på grunn av Suez-kanalen eller Egypt, men også for å sikre seg sjøveien til India.

Storbritannia var en koloni som hadde eksistert i lang tid med India som sin største og viktigste koloni. Når britene skulle skaffe seg kolonier innad i Afrika tenkte de strategisk. De hadde nemlig kolonier i andre verdensdeler som Asia, Australia og Amerika. Dermed var det nødvendig for dem å ha støttepunkter mellom England og de stendene de hadde sikret seg kolonier. Dette gav dem kontroll over landområder, i tillegg til at de hadde kontroll over sjøveiene. Av den grunn valgte de ut strategiske punkter i Afrika i forhold til reise og sjøområder. Dette var områder som Suezkanalen, Aden og Sør-Afrika, i tillegg til andre naturressurser fra Afrika.

Før britene kom inn i Afrika, hadde nederlenderne hatt kontroll over Sør-Afrika. En kan si at den europeiske bosettingen fikk sine røtter da det nederlandske Ostendia-kompaniet, under ledelse av Jan van Riebeeck, opprettet en forsynings- og handelsstasjon, som ligger i nå dagens Cape Town. Dette skjedde i 1652. Som følge av nederlendernes gradvise immigrasjon i Afrika, fikk nederlenderne navnet boer, de fikk språket afrikans, i tillegg til at den nederlandske kirken ble reformert.

Etter at nederlenderne hadde styrt over Sør-Afrika, var det britene sin tur til å rykke inn. Britene erobret Kappkolonien i 1795, likevel gav de dette området tilbake til Batavia-republikken (nederlenderne) i 1803, men tok det tilbake igjen i 1806. Britene sin plass i Afrika tok større plass, ettersom at innvandringen fra resten av Europa ble til under britisk styre. Sør-Afrika opparbeidet seg til å bli en svært sentral koloni når det kom til økonomi. Videre ble britisk språk og administrasjon satdig større, og slaveriet ble avskaffet i 1838. Vi ser at fra 1600-tallet startet den europeiske ekspansjonen innover i landet, ettersom hvilke mengder med jord som ble ansett som nødvendig. Det var ingen tvil om at koloniseringen møtte på motstand  fra menneskegrupper som allerede var bosatt på de områdene som skulle gå under koloniseringen. Dette stoppet ikke europeerne i å tilegne seg større områder og det fikk konsekvenser for forholdet mellom de europeiske stormaktene og de afrikanske folkegruppene, i tillegg til at det ble mye død og fordervelse innad i de afrikanske folkegruppene. Dette, sammen med bidrag fra andre innvandringsgrupper, bidro til å fortrenge den afrikanske befolkningen. Som vi vet så hadde britene opprettet kolonier i Asia, og derav brukte de arbeidskraft derifra da de opprettet sukkerplantasjer i Afrika.

I 1834 ble det økt bosetning av hvite mennesker ved Oranje-elven. Denne migrasjonen har hatt navnet «det store trekket». Menneskene som var inkludert i denne «bevegelsen» ble kalt for «Trekkboere». Trekkboerne bestod av to ulike folkegrupper, seminomadiske gjetere og etablerte bønder og håndverkere. En samlebetegnelse som blir brukt for folkegruppene er «Voortrekkere».

Det har blitt identifisert ulike faktorer som bidro til migrasjonen til de fremtidig regionene Oranjefristaten, Transvaal og Natal. Den første, og kanskje viktigste faktoren, var det at det var misnøye med det nylig innførte britiske styre. Britene hadde avskaffet store deler av politikken til boerne som handel og slaveri. De innførte blant annet Ordinance 50, noe som innbar likeverdige rettigheter til alle frie-fargede personer, videre forbød den også inhuman behandling av arbeidere. Dette var stor forskjell fra hvordan boerne tidligere hadde styrt landet.

En annen faktor påpeker det at ikke alle trekkboerne hadde slaver til forskjell fra Keppnederlenderne. De tre republikkene som ble opprettet av Voortrekerne forbød slaveri, likevel var etniske forskjeller godt ivaretatt i de opprettede konstitusjonene. Selv om britene hadde opprettet Ordinance 50, så var det store ulikheter blant etniske grupper i Sør-Afrika.

En tredje faktor gikk ut på grensekonflikten med Xhosagruppene. Britene klarte å organisere en svært problematisk og utfordrende grensetvist mellom xhosaene og boerne. Som resultat at dette overtalte de britiske styresmaktene rundt 5000 briter til å forlate England til fordel for at de heller skulle bosette seg på de landområdene mellom de kranglende gruppene. Hensikten med dette var å få skapt en buffersone. Dette forsøket endte opp som svært mislykket, og mange av britene flyttet lenger inn i landet for å kunne arbeide.

En fjerde årsak var det at det hadde vært et økende befolkningspress, på grunn av trekkboernes østlige mgrasjoner hadde nesten stått stille i ti år.

Det var denne bevegelsen som skulle føre til at den hvite kolonialismen ble ført til alle deler av Sør-Afrika. Denne bevegelsen ble så klart møtt med motstand fra de afrikanske gruppene, i særs zuluene, ledet av Dingane, og ndebele, ledet av kong Mzilikazi. Motstanden ble slått ned fem år senere i 1839.

Boerne ønsket å styre seg selv, og av den grunn opprettet de sin første republikk, i 1840, i Natal. Selvstyre skulle ikke vare lenger enn til 1842 da britene la under seg republikken og annekterte den i 1845. I tiden som kom senere var det mange boer-republikker som ble opprettet, der i blant de to største Oranjefristaten og Transvaal, som ble etablert mellom 1854 og 1860. Med dannelsen av disse to republikkene var nå Sør-Afrika delt inn i fire deler, to boerstater i tillegg til de to britiske koloniene som fant sted i Cape og Natal. Det skulle vise seg at britene ikke var fornøyde med at Sør-Afrika var likt delt mellom dem selv og boerne. Da det ble funnet diamanter i Griqualand i 1867- 1871 annekterte britene det akutelle området og arbeidet for at alle delene av Sør-Afrika skulle inngå en felles føderasjon, som selvsagt ble sturt fra Cape. Som resultat av dette oppstod «den første frigjøringskrigen». Dette var fordi britene anerkterte Transvaal, noe som førte til boeropprør. Britene kom til å lide mange nederlag, som konsekvens av dette ble de nødt til å godta Transvaal selvstyre. Frigjøringskrigen bidro til innføring av nasjonalisme blant boerne fordi de kjempet en felles kamp.Etter å ha anerkjent Transvaal sitt selvstyre fortsatte britene med imperialismen. Dette fremprovoserte det som vi kaller for «den andre frigjøringskrigen». I dette tilfellet var det heller boerne som led nederlag og vi fikk boerrepublikkensnedetlag.

På grunn av boernes nederlag ved tok britene, i 1910, at Natal, Oranjefristaten og Transvaal skulle slås sammen til et land. Dette ble dannelsen av Sør-Afrikaunionen. Under unionsforhandlingene fikk boerne gjennomslag for at ingen «ikke-hvite» skulle ha noen politisk innflytelse, ved at de verken fikk delta i politikken eller at de hadde stemmerett. De aksepterte det at de som tidligere hadde hatt stemmerett i Kapp-provinsen skulle fortsette med å ha det, men ingen andre skulle få tilbudt slike rettigheter.

Det er ingen tvil om at det ligger både fordeler og ulemper for begge partiene under kolonitiden:

Ved å skaffe seg nye landområder er det klart det ble et mye bredere utvalg når det kommer til naturressurser. Afrika har et helt annet klima og en helt annen natur enn hva Storbritannia har, og dermed fikk britene mye ut av å ha underlagt seg Afrika. Spesielt i Sør-Afrika var det tilgang på store mengder med mineraler som man fant i bergarter. Dette var mineraler som gull, olje og diamanter. Dersom britene fikk kunnskap om at det var områder de ikke hadde tilegnet seg, og det fantes gull, olje eller diamanter der, så skaffe de seg dette landområdet med en gang, slik at de kunne yte de verdiene som lå i mineralene.Ikke nok med at de kunne eie ressursene, de kunne også bruke produsere varer ut av råstoffene, som de igjen også kunne selge og få profitt for.

Videre førte koloniseringen også til at de fikk ekstra ressurser i konflikter og kriger. På grunn av dannelsen av Sør-Afrikaunionen fikk britene med seg boerne på sitt lag under første verdenskrig. Sammen, erobret de Sørvest-Afrika. Sør-Afrika ble en viktig ressurs i forhold til kampen mot Frankrike.

På en annen side fikk de også tap under kriger og konflikter mellom dem selv og boerne. Som vi vet led de nederlag når de gikk mot dannelsen av Transvaal. Dette førte til at de bruke mange ressurser på å kjempe en kamp de tapte. Det gikk utrolig mange ressurser i form av økonomiske i tillegg til menneskeliv. Derav var det ikke bare positive momenter for britene å opprette kolonier i Sør-Afrika.

På grunn av britene sitt systematiske regime førte dette til positive momenter befolkningen i Sør-Afrika.  De fikk blant annet en god utviklet gruvedrift. Grunnen til at dette ble gjort var fordi britene ønsket å utnytte de ressursene som fantes i landet, og dermed investerte de midler i å utvikle et velfungerende system. Dette førte til å boerne også fikk en god gruvedrift. 

I tillegg fikk de godt utviklet styresett. Tidligere hadde boerne vært spredd utover hele landet, uten at man hadde hatt et særlig strengt regime, med tanke på at store deler av befolkningen hadde levd som nomader, og dermed ikke hatt behov for å opprette samfunn der man har lovreguleringer og systemer. Da Storbritannia kom og tok over innførte de dermed et oversiktlig styresett, der de samlet befolkningen under en styresmakt, i istedenfor at man skulle ha mange ulike konger for ulike folkegrupper.

Slik Storbritannia hadde styrt landet var det mulig for boerne å kunne ta over landet sitt og styre det slik de ønsket. Dette var fordi Storbritannia hadde styrt det slik at de hadde muligheten til å trekke seg ut, uten at boerne ikke skulle kunne klare å styre videre. Britene hadde innført ordninger som gjorde slik at Sør-Afrika var avhengig av at britene styrte.
Noe av det negative med å være under kolonimakter var det at det var mange menneskeliv og andre ressurser som gikk tapt. Når de skulle kjempe mot kolonimaktene var det mange soldater som gikk tapt, i tillegg til at de var nødt til å bidra med soldater da britene rotet seg inn i konflikter med andre stormakter som for eksempel Frankrike. 

I tillegg var det store deler av folkegruppene i Sør-Afrika som ikke hadde stemmerett eller retten til å bestemme over sin egen kultur. De ble dermed undertrykket de ledende kulturene som både britene og boerne hadde.

KILDER:

16:06

http://no.wikipedia.org/wiki/Kappl%C3%B8pet_om_Afrika

http://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8r-Afrikas_historie#Britene

http://www.daria.no/skole/?tekst=5678

http://giveittome.wikispaces.com/Boerne+i+S%C3%B8r-Afrika

Likheter og ulikheter mellom de forskjellige samlingene

I denne oppgaven skal det legges frem likheter og ulikheter mellom samlingen av Italia og samlingen av Tyskland. 

LIKHETER:

-          Stort område med fellestrekk, som kultur og språk

-          Ytre fiender som presser

-          Det skjedde i den samme tidsepoken

-          Bestod av mindre stater før de ble samlet

-          Begge samlingene skjedde på grunnlag av ønsket makt

-          Samling av landene førte begge med seg krig

ULIKHETER:

-          Man finner ikke mange folkelige opprør i Tyskland, det finner man i Italia.

-          I Italia hadde man ikke mange politiske maktposisjoner som ønsket å samle landet, slik som de hadde i Tyskland. Fordi vi ser at Tyskland hadde sterke ledere som Vilhelm og Bismarck, som kjempet sterkt for å samle Tyskland. De ønsket dette fordi de så alle de maktpolitiske og økonomiske fordeler med å ha Tyskland som et rike.

-          Det var ingen tvil om at Italia var sterkere når de stod sammen. Men forskjellen var det at bevegelsen var mer folkelig, det var ikke en sterk figur som stod for initiativet og samlingen. Dette kan man se uti fra at det var momenter som flere små opposisjoner mot Østerrike, og andre mindre stater, og felttog, som samlet Italia. Grunnen til at det hadde så stor suksess var fordi folket var med dem, folket ønsket å bli samlet. Mye lettere å kaset en fyrste der man har folket mot seg,

-          I tillegg hadde Italia en sterkere nasjonalisme og folkebevegelse enn Tyskland. Men de økonomiske og politiske forholdene finnes der også, mindre tollregler, lettere å drive med handel

Samlingen av Tyskland

• Etter Napoleon kom sitt fall Wienerkongressen sammen for å gjenopprette status quo.
• Samlingen av Tyskland kom i 1860-årene og var leder av Preussen med våpenmakt, økonomisk styrke og politisk fasthet.
• Det var ikke folket som gikk til verk, men heller den militære styrken.
• Den prøyssiske militære revolusjonen i 1860-årene, som den britiske statsmannen Banjamin Disraeli kalte den tyske revolusjonen, var imidlertid sammensatt.
• Den nye kongen fra 1861, Vilhelm, og statsminister fra 1862, Otto, von Bismarck, ledet an å modernisere hæren, og de styrket regjeringen på bekostning av parlamentet. Dette var fordi Bismarck regjerte uten budsjett og uten et parlament.
• Det ble pliktig for unge menn med tre års verneplikt pluss fire år i reservehæren, før alle menn ble overført til Landwher.
• Det var ingen andre land som kunne måle seg med antall mobiliserte menn til hæren som det Perussen kunne. Sammenlignet med generalstaben i Frankrike og Østerriket, var generalstaben til Perussene overlegen.

PRØYSSISK KRIG MOT DANMARK OG MOT ØSTERRIKET

• Etter uroen i 1848-49 økte både den tyske og den danske nasjonalismen.
• I Danmark var det mange som ville integrere hertyugdømmene inn i den danske staten. Dette var veldig mye å forlange, og av den grunn ble det opprettet et kompromiss. Kompromisset gikk ut på at Bismarck fikk med seg Østerrike inn i et militært angrep i 1863-64. Her gjorde danskene motstand, men de var for svake.
• Deretter fikk Bismarck Napoleon den tredje med på at det ville være riktig med et samlet tyskland, under prøyssisk ledelse.
• De fikk Italia som alliert, samtidig som de etter hvert gikk militært mot Østerrike.
• Etter 2 måneder måtte Østerrike inngå våpenhvile. Dette førte til at det tyske forbundet ble oppløst, og en rekke stater ble alliert eller forent med Preussen, samlet i Det nordtyske forbundet og bundet til Zollerverein.

DOBBELTMONARKIET ØSTERRIKE-UNGARN OPPRETTES

o   Tapene i Italia i 1859-60og fiaskoen for Perussen i 1866 gikk hardt utover Østerrikes prestisje og ført til en større statlig krise.

o   På denne tiden var det en del forskjeller når det kom til kultur og språk. Av den grunn måtte Frans Josef godta dette, og styre landet deretter. Frans Josef ble satt inn som keiser etter revolusjonen i 1848.

o   Frans Josef bestemte seg for å alliere seg med ungarerne, spesielt med adelen, som utgjorde 1-2 prosent av befolkningen. Det var mange som så på det som mer naturlig at han skulle alliere seg med de raskt industrialiserende slaviske folkegruppene i Bohmen-Mahren, men dette skjedde da ikke.

o   Under hans styresett ble det opprettet et nye stat som to monarikier i personalunion, der han selv var keiser av Østerrike med tilleggsland og konge av Ungarn.

NOK EN KRIG

• Frans Josef måtte godta et indre selvstyre i Ungarn, men han ville ikke akseptere at det skulle bli krigsnederlag i 1866, som hans siste ord i det tyske spørsmålet.
• Frans og Napoleon la en plan for å ødelegge Preussen, ettersom at det var Preussen, ikke Østerrike, som var den største trusselen mot den franske makten. Av den grunn ble det erklært krig mot Preussen i juli 1870.
• Den tyske mobiliseringen gikk mye raskere enn den franske. Likevel ga ikke franskmennene seg, og det ble sendt frivillige militære styrker fra Paris.
• Ved fredsslutningen led Frankrike nederlag. De måtte overgi noen landområder, i tillegg til at de måtte betale en høy sum med penger.
• Prototypen på industriell krigføring i Europa var en lynkrig med beskjedne tap og heller beskjedent materielt hærverk. En følge av at tapene var relativt små, var det at Tyskland oppsto en viss festivitas omkring krig og krigføring. I Frankrike fikk de en tilbøyelighet til å bortforklare tapet ved å skylde på tekniske feil, som selvfølgelig kunne rettes på til neste gang.

DET TYSKE RIKET AV 1871

• Bismarck og Preussen fikk en bølge av tysk nasjonal sjåvinisme i ryggen, og ved å forhandle med de mange tyske regjeringene og ved bestikkelser fikk Bismarck til å gå med på at Preussens konge skulle bli Tysklands keiser.
• Dette førte til at keiserdømmet ble proklamert i januar 1871. Dette resulterte i at det andre keiserriket ble viktig for både tyskerne og deres naboer. Dette var fordi maktbalansen i Europa var endret og et stort og sterkt Tyskland var oppstått.
• Det var en union av 25 stater, med forskjellige statsformer.
• Den føderale regjeringen besto av en utøvende makt under ledelse av keiseren og hans kansler og deres staber, der det var et føderalt råd, som var sammensatt av utsendinger fra de ulike statene, og et nasjonalt parlament, som var valgt av alle menn med alminnelig stemmerett og i hemmelige valg.
• Mellom 1867 og 1873 ble det etablert et fellesmarked med frie bevegelser for varer, tjenester, kapital og mennesker.
• Bismarck måtte finne seg i at Riksdagene fikk mer å si for lovgivningen og budsjetter enn det han hadde tenkt seg, og debattene i Riksdagene ble my mer åpne enn det han hadde foretrukket  

Av den grunn ser vi at drivkraften bak samlingen av Tyskland var, i stor grad, enkelt personer sin lyst på makt. Dersom vi ikke hadde hatt personer som Vilhelm eller Bisamrck, kan vi ikke være sikker på hvordan Tyskland hadde vært i dag. Samlingen var basert på at de så de økonomiske og maktpolitiske fordelene med å samle riket. Av den grunn kan man si at hensikten med samlingen av riket var å skaffe seg større makt. Utfordringen med dette var jo det at når man har flere, mindre, stater i et land, så vil ikke disse samle seg til et rike, uten videre. Dersom de skal gjøre det, vil det innebære at de må gi opp sine styresett, og tilpasse seg noe nytt. Av den grunn var de store maktpersonene nødt til å overbevise folket om at alle de forskjellige småstatene egentlig hadde like verdier som språk og kultur. Videre kan man derav konkludere med at nasjonalismen ble tatt i bruk for å lure folk til å føle på en likhet, som kanskje egentlig ikke var tilstede.